Når skadevolder får styre pressevinklingen

Et tragisk dødsfall på Sørlandet i natt.

Det er ikke ofte i norsk presse at skadevolder får legge alle premissene for medias dekning i straffesaker. Hvorfor skjer det i dag?

En mann er skutt. Han ble lagt inn i kritisk tilstand på sykehuset. Han avgikk kort tid etter ved døden. Jeg vet ikke hvem det er. Men han har nok pårørende, og vanligvis ville media løpt til familien og forsøkt å skaffe et pent bilde av skuddofferet til neste dags avisoppslag.



Skadevolder kommer imidlertid først til Twitter. Av naturlige grunner har ikke skadelidte slik adgang. Skadevolder kan melde at de først ble skutt mot før skadelidte forsvant fra stedet. Senere fant de han igjen, og da skjøt de. I VG blir det til «skuddveksling».



De involverte tjenestemenn «blir tatt hånd om» av «sin leder». Skadevolder skal selv etterforske det VG kaller «drapsforsøk på politifolk» (fra en skutt og avdød person!), mens Spesialenheten for Politisaker kan få etterforske «politiets dødelige våpenbruk». En slik oppdeling må jo bli feil.



Jeg har ingen problemer med å skjønne at tjenestemennene har det vondt i en slik situasjon. Kanskje er også drapet berettiget etter straffelovens strenge nødvergebestemmelser. I følge politiet i VG, er det allerede klart 3 timer etter dødsfallet at det var nødverge.



Men hvorfor skjer ikke etterforskningen først, slik at påtalemyndigheten kan dra konklusjonene etterpå? Bør man ikke la Spesialenheten for Politisaker stå for uttalelser i saken, og ikke politiet selv? Og hvis dette hadde vært sivilpersoner i samme ulykksalige mulige nødvergesituasjon; ville politiet da tillatt at skadevolder og kollegaen som nærmeste vitne fikk snakke med sin leder og andre, før de var avhørt av etterforskningsinstansen og bevis og andre vitneforklaringer var sikret? Ville de tillatt at skadevolder fikk lese hele det påståtte hendelsesforløpet i media fordi en politisjef allerede har presentert det der før formelle avhør er gjennomført?

En etterforskning utført uten forhåndsbestemte konklusjoner vil trolig ha større troverdighet, og være bedre for alle involverte parter. Å opptre slik politiet gjør her, er bare å bære bensin til bålet i den kritikk som alltid kommer etter slike dødsfall.

Når Riksadvokaten svikter oss

Riksadvokaten har sendt offentlig svar i Hemsedalsaken som han blant annet har publisert avslutningsvis i en artikkel i Aftenposten i dag. Der kommer han med en lengre redegjørelse for hvorfor hans ferievikarer ikke anket Hemsedalsaken til Høyesterett, og stiller seg bak avgjørelsen.

Redegjørelsen er grundig. Den bærer preg av å være et forsvarsskrift til dels vurdert i ettertid. Men når den er grundig, er den også svært lett å angripe og kritisere. Det er noe av poenget med å kreve en begrunnelse for avgjørelser i strafferetten. Det blir mulig å «anke» og diskutere vurderingene.

I den begrunnelse som ble gitt skriftlig i påtegningene fra statsadvokaten til Riksadvokaten 13. juli, heter det - ut over at det oppgis at dommen ikke er forkynt for partene ennå og at ankefristen utløper senest 8. augst 2016 - bare:

"De tiltalte ble frifunnet for voldtektspostene. Ettersom det ikke kan ankes over bevisvurderingen under skyldspørsmålet til Høyesterett, foreslås dommen godtatt".

Allerede 2 virkedager etter at Riksadvokatembedet mottok den "fyldige" innstilling sammen med alle permene med saksdokumenter, svarte de raskt at:

"Dommen godtas i samsvar med statsadvokatens tilrådning".

Alle ankemuligheter ble dermed effektivt blokkert, før det var mulig for almenheten å ha noen oppfatning av dommen eller for sakens parter å vurdere hva som burde gjøres med den. Bistandsadvokaten og fornærmede har for eksempel etter straffeprosessloven § 107c en lovbestemt rettighet til å kunne uttale seg om prosessuelle spørsmål som ankespørsmålet.

Etter at saken sprakk i media da offentligheten og avisa Hallingdølen fikk kjennskap til dommen 2. august og kritikken begynte å hagle inn, ga statsadvokaten en supplerende begrunnelse i media. Nå het det i følge VG at den ikke ble anket fordi det bestemmende mindretall visstnok hadde drøftet om de tre tiltalte hadde vært grovt uaktsomme, og at det da ikke forelå noen saksbehandlingsfeil. Jusseksperter mente klart at dommen burde ankes.

Den begrunnelse Riksadvokaten gir idag etter å ha tygget på saken en uke etter at jeg ba dem om en nærmere begrunnelse, er i hovedsak at

- domsresultatet lest i sammenheng ikke gir grunnlag for å kalle mennenes opptreden som grovt uaktsom

- at de tre meddommere trolig måtte antas å ha tatt stilling til spørsmålet om grov uaktsomhet ved vurderingen av erstatningsspørsmålet

- at den ikke-tilfredsstillende begrunnelse for bevisresultatet under skyldspørsmålet fra lagmannsretten ikke er en opphevelsesgrunn, og at påtalemyndigheten må respektere at Stortinget har satt skanse for hva Høyesterett kan prøve, der dette faller utenfor.

De to første påstandene har jeg kommentert tidligere. For å gi en kort oppsummering av dette spørsmålet: Riksadvokaten synes å være enig med meg i at Høyesterett kunne ha prøvd spørsmålet fullt ut og at lagmannsretten (og dermed Høyesterett hvis anke ble fremmet) pliktet å foreta en slik vurdering. Det Høyesterett da måtte ha avgjort, var om de tre tiltalte sine handlinger slik de er beskrevet i lagmannsrettens dom - som er det vi alle har lest og bygger debatten på - kan gis karakteristikken at det "foreligger en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet". At Riksadvokaten mener nei, må stå for hans regning. Det kan dere alle vurdere selv uten å være utdannet jurist. Spørsmålet burde i alle fall vært forelagt Høyesterett.

Det virkelige oppsiktsvekkende er imidlertid det tredje elementet i begrunnelsen for ikke å anke saken videre.

Høyesterettsjustitiarius Tore Schei rykket ut i media julen 2009 etter at Høyesterett i flere avgjørelser hadde presisert at det var viktig at straffedommer ble gitt en tilfredsstillende begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet. I motsatt fall risikerte lagmannsrettene at Høyesterett ville oppheve dem. Han skrev blant annet:

"Høyesteretts krav til begrunnelse er til den [..] dom i lagmannsretten som utformes av de tre fagdommerne og de fire lagrettemedlemmene [..]. Det er utførlig redegjort for i dommen hvorfor det stilles et slikt krav. Det vises til plenumsdommen hvor det er pekt på at et hensyn bak et krav til begrunnelse er at rettens vurderinger skal være etterprøvbare for domfelte og allmennheten. Den domfelte og allmennheten skal kunne forstå og kontrollere hvorfor han er blitt dømt. "

Schei var overasket over at enkelte jurister og medier ikke hadde skjønt at reglene var endret med forståelsen av menneskerettighetskonvensjonens krav til begrunnelse, og at de samme jurister fortsatt trodde at begrunnelsen under skyldspørsmålet var noe Høyesterett anså seg uten mulighet til å prøve. Den aktuelle dom som ble opphevet var en fellende dom der resultatet avvek fra resultatet i den begrunnede tingrettsdommen. Schei skrev videre:

"For å ta vår sak: Lagmannsrettens dom nærmest roper på en forklaring på hvorfor den vurdering som tingretten foretok, er så gal at det tingretten fant «svært lite sannsynlig» nå ikke bare er sannsynlig, men hevet over rimelig tvil. Å la en slik behandling passere, ville etter min mening være å se helt bort fra det grunnleggende og overordnede krav til forsvarlig rettergang. Det vil også være å lukke øynene for det behov som nå burde være åpenbart for norske dommere: Å få luket ut fellende straffedommer det er grunn til å stille spørsmål ved holdbarheten av."

De samme synspunkter om begrunnelseskravet gjelder selvsagt der dommen er frifinnende. Dette understreker Høyesterett i en dom fra 21. juni 2013 der påtalemyndigheten angrep lagmannsrettens begrunnelse for en frifinnende dom i en sak om forsikringsbedrageri. Begrunnelsen viste - i følge påtalemyndigheten - at lagmannsretten ikke hadde skjønt faktum og burde supplert bevisførselen for å komme til motsatt resultat. De fikk medhold og frifinnelsen ble opphevet. Høyesterett skrev blant annet at

"[...] selv om retten normalt må kunne basere seg på det som aktor har lagt fram, kan saken likevel få en slik vending at retten plikter å sørge for supplerende bevisføring før det kan avsies frifinnende dom. Denne plikten kan også inntre selv om partene har vært enige om at supplerende bevisføring ikke har vært nødvendig. [...] Jo klarere et bilde av et straffbart forhold avtegner seg, jo mer skjerpes kravet til rettens kontroll med sakens opplysning når den allikevel ikke finner grunnlag for å avsi fellende dom."

I en forutgående avgjørelse fra Høyesterett i plenum fra 19. desember 2008 om hvorfor lagmannsrettsavgjørelser i ankesaker må begrunnes på en forsvarlig måte, heter det bl.a. at

"Begrunnelsen dels skal sikre at avgjørelsen er truffet etter en grundig og gjennomtenkt vurdering, dels at det skal være mulig å etterprøve at det har funnet sted en reell overprøving, både for den domfelte selv og for et eventuelt overordnet kontrollorgan."

I NOU 2011:13 om norske ankedomstoler, som har det talende navnet "Når sant skal skrives" er utvalget enstemmige om at begrunnelseskravet i norske domstoler må skjerpes inn (for ordens skyld opplyses at jeg deltok i utvalget). Det heter i kapittel 8.4 blant annet:

"En skriftlig begrunnelse gir innblikk i hva som har motivert avgjørelsen. Man kan si at begrunnelsen forutsettes å speile overveielsene. Den viser partene at deres argumenter er forstått og vurdert. At begrunnelsen gjør det mulig å kvalitetssikre avgjørelsen, er en sentral rettsstatsgaranti. Rett til innsyn i saker som angår en, mulighet for å imøtegå opplysninger og til å gi uttrykk for eget syn, er grunnleggende betingelser for en god og betryggende saksbehandling. Ved å begrunne sin avgjørelse viser myndighetene at maktutøvelsen er rasjonell og legitim."

Nettopp fordi Høyesterett ikke kan overprøve selve bevisvurderingen og selv avsi dom, er det viktig at domsgrunnene gjør det klart for oss hva som er vektlagt, fordi Høyesterett kan oppheve en dom der dette er uklart, uforklarlig eller uforståelig - særlig på punkter der resultatet avviker fra tingrettens dom. Altså det motsatte av hva Riksadvokaten bygger sitt etterfølgende forsvarsskrift på.

Dette er å svikte oss. Og straffeprosessens grunnleggende forutsetninger for at den skal sørge for en rettferdig rettergang som inneholder både rettssikkerhet for de tiltalte og rettsvern for de fornærmede. Det er ikke lovverket det er noen feil med, men påtalemyndighetens praktisering av dette. For å bruke Riksadvokatens egne ord i dagens brev:

"Voldtektssaker skal gis den høyeste prioritet, og det gjelder også for den foreliggende så langt de rettslige rammer tillater."

Det er bare så leit at de rettslige rammer er skuslet bort i sommervarmen og forsøksvis i stillhet.

Når Riksadvokaten peker på at det er strenge krav til stemmetallene for å finne noen skyldig, er dette en fullstendig avsporing. Så lenge vurderingen er forsvarlig og etterprøvbar, er det helt i orden og rettsikkerhetsmessig korrekt at en mindretall kan blokkere for flertallets ønske om å felle. Slik ordning har vi både i juryen og på Stortinget for viktige spørsmål som for eksempel grunnlovsendringer eller innmelding i EU. En straffedom er nok enda viktigere for den det gjelder. Enkelte land krever enstemmighet i retten for å kunne felle noen ut fra den enkle logikk at hvis èn dommer er i tvil om straffeskyld er bevist, så foreligger det rimelig tvil. Rettssikkerhet skal ikke settes opp mot rettsvern. Begge skal sikres. En begrunnelse som den vi har lest i Hemsedalsaken ville vært like angripelig om det var 2, 3, 4 eller endog alle 7 dommere som mente dette, slik også Høyesterett i plenum la til grunn i en dom av 12. juni 2009.

Hvilke konsekvenser som kan trekkes ut av påtalemyndighetens håndtering, gjenstår å se.

Det som er sikkert er at siste ord ikke er sagt.

*****

Vaskelapp: Siden jeg skrev de forrige blogginnlegg om denne saken om uthengingen av meddommerne og forslaget til anken som kunne vært sendt, som begge skjedde mens jeg var en "uavhengig og nøytral" jurist og ikke noen partsrepresentant, er jeg nå oppnevnt som bistandsadvokat for fornærmede i saken etter hennes ønske. Etter advokatreglene plikter jeg å opplyse om dette så leseren skal kunne vurdere om det har innvirkning på innlegget. Da Riksadvokaten - helt i orden - sender sitt brev direkte til media i denne saken, finner jeg det også riktig å svare offentlig. I stedet for leserinnlegg til en enkelt avis, sender jeg det heller her til fri avnyttelse.

 

 

Slik kunne en anke sett ut

Hemsedalsaken er svært omdiskutert. Det har vært diskutert både om det er begått rettergangsfeil i saken, og om resultatet er riktig. Vi som ikke har vært til stede hverken i Hemsedal eller i lagmannsretten, kan ikke vite. Men vi kan tenke og diskutere ut fra lagmannsrettens domspremisser. Les dommen først. Den er lenket her. Påtalemyndigheten har vedtatt dommen. Et av spørsmålene som er reist er om påtalemyndigheten kunne og burde ha anket frifinnelsen slik at vi kunne fått en bedre begrunnet avgjørelse uansett i hvilken retning. Hvis det er feil i saken, må de profesjonelle parter ta ansvaret. Ikke tilfeldige meddommere som skulle vært veiledet av fagdommerne om saksbehandlingsfeller. Hvis påtalemyndigheten hadde anket innen ankefristen, kunne en anke sett slik ut:

 

 

ANKE

TIL

NORGES HØYESTERETT

 

Etter ordre fra Riksadvokaten som er påtaleberettiget i saken, ankes det herved til Høyesterett over Borgarting lagmannsretts dom av 7. juli 2016.

Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner og mangelfull opplysning av saken, jfr straffeprosessloven (strpl) § 314 jfr § 323. Anken gjelder tiltalens post II - voldtekt til samleie begått av flere i fellesskap.

Den enstemmige frifinnelsen for voldtektsanklagen under tiltalens post I tas til etterretning og ankes ikke.

Tiltalens post II er tatt ut etter ordre fra Riksadvokaten da strafferammen er 21 års fengsel. Ankefristen utløper to uker etter at dommen er mottatt hos Riksadvokaten, dog senest fire uker etter at dommen innkom til Oslo statsadvokatembeder, jfr strpl § 310 siste ledd. Anken er rettidig.

*****

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens 4-3. Mindretallets votum skal legges til grunn som domsresultat, jfr strpl § 35. Høyesterett er bundet av domsresultatets faktiske beskrivelse, jfr strpl § 306 annet ledd.

Lagmannsrettens dom med ankeforhandling forsåvidt de tiltale er frifunnet etter tiltalens post II påstås opphevet.

 

Saksbehandlingsfeil:

For domfellelse etter straffeloven § 192 første ledd bokstav b kreves ikke at alle kroppsfunksjoner er satt ut av spill. Også situasjoner hvor fornærmedes psykiske evne til motstand er borte omfattes av bestemmelsen, jf. Høyesterettsdom inntatt i Retstidende (Rt) 1993 s 963. Lagmannsrettens domsbegrunnelse må vises at loven er riktig anvendt, jfr Rt 2008 s 1764, og den må vise at saken har vært tilstrekkelig opplyst for å kunne treffe en korrekt avgjørelse, jfr strpl § 294 og Rt 2013 s 905, der en frifinnende lagmannsrettsdom ble opphevet da lagmannsretten ikke hadde oppfylt sin plikt til å våke over at saken har blitt «fullstendig opplyst» når den frifant de tiltalte uten å sørge for at forhold som lagmannsretten fant uklare, ble nærmere undersøkt. Der domsgrunnene viser at lagmannsretten har avgjort saken i strid med vitterlige kjennsgjerninger eller har misforstått faktum, skal dommen også oppheves, jfr Rt 2009 s 801.

Det bestemmende mindretalls begrunnelse er mangelfull når den ikke drøfter hennes psykiske evne til motstand og hva de domfelte skjønte av denne ut fra sin egen forutgående handlemåte. Lagmannsretten vektlegger her kun hennes fysiske motstandsevne. Det burde vært nærmere sakkyndig bevisførsel om virkningen av MDMA av det omfang som retten fant bevist at hun måtte ha inntatt. Saken var ikke tilstrekkelig opplyst til å kunne avgjøres på det grunnlag det bestemmende mindretall gjorde.

 

Lovanvendelsesfeil:

Domsresultatet tar ikke stilling til om fornærmede rent faktisk var ute av stand til å motsette seg de seksuelle overgrepene. Høyesterett er derfor i denne saken avskåret fra å avsi fellende dom da domsgrunnene er mangelfulle til å gjøre dette, jfr strpl § 345. Høyesterett er videre bundet av at de tiltalte ikke forsto dette (ikke utviste forsett), da det er bevisvurdering under skyldspørsmålet.

Lagmannsrettens bestemmende mindretall hadde imidlertid en plikt til å drøfte om forholdet i tiltalen rammes av et mildere straffebud; i dette tilfellet grovt uaktsom voldtekt begått av flere i fellesskap. Det vises til Bjerke/Keiserud/Sæter: «Straffeprosessloven kommentarutgave» punkt 10 til § 38 samt til Rt 1982 s 1380 og Rt 2005 s 1775. Strafferammen her er inntil 8 års fengsel. Det kan diskuteres om lagmannsretten rent faktisk har drøftet dette. Det er en kort merknad under erstatningsspørsmålet, men vilkårene her er ulike fra straffekravet, samtidig som merknaden ikke tilfredsstiller begrunnelseskravet til domsgrunner i strpl § 40. Hvis lagmannsretten ikke har drøftet det, foreligger en saksbehandlingsfeil.

Spørsmålet om et bevist faktum er begått ved grovt uaktsomhet, hører under lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Dette har Høyesterett full kompetanse til å avgjøre. Se f.eks. Høyesteretts dommer i Rt 2009 s 299 og Rt 2005 s 893 (uaktsomt drap) og Rt 2010 s 1474 (taushetsbrudd).

For lovanvendelsesanken blir dermed spørsmålet - forutsatt at hun var ute av stand til å motsette seg overgrepene - om det faktum retten beskriver innebærer at det for de tiltalte «må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», se blant annet Rt 1970 s 1235.

Den samlede lagmannsretten har lagt til grunn at de tiltalte og fornærmede ikke kjente hverandre. Fornærmede var 18 år gammel, og de tiltalte mellom 28-32 år gamle. De tiltalte drakk seg beruset og inntok narkotika som svekket deres vurderingsevne. Fornærmede avviste tilnærmelser fra den ene tiltalte i drosjen på vei til hytta. De tilbød henne sprit, hasj og MDMA som de visste hun inntok. De spurte om og fikk svar om at hun ikke tidligere hadde inntatt MDMA. De visste hvor mye de ga henne. De hadde erfaring med virkningene av MDMA. Tiltalte nr 3 erkjente i tingretten og er dømt for å ha gitt henne Vival inneholdende diazepam, jfr tiltalens post III. Diazepam er et sovemiddel, og det er vanskelig å se hvilket legitime formål en slik overlevering kan ha. Fornærmede var kraftig ruspåvirket, hun måtte bæres inn i taxien på vei til campingvognen der overgrepene fant sted og ble båret inn i hytta over skulderen på en av tiltale med ansiktet ned. At hun var fysisk aktiv under den seksuelle aktivitet, veier ikke opp aktsomhetskravet.

Det anføres at dette er en kvalifisert klanderverdig opptreden, og at det foranlediger sterke bebreidelser for deres manglende aktsomhet til å oppdage at fornærmede var psykisk ute av stand til å motsette seg overgrepene.

Selv om dommen skulle oppheves på rettsanvendelsen knyttet til grov uaktsomhet og ikke saksbehandlingsfeil knyttet til forsettsvurderingen, skal lagmannsretten ved ny prøving av saken prøve alle sider på nytt. Herunder kan lagmannsretten, om bevisbildet skulle tilsi det, både dømme for forsettelig overtredelse, grov uaktsom overtredelse eller frifinne, jfr Rt 2009 s 130.

 

Kravet til ankefremme:

Høyesterett skal etter strpl § 323 kun gi Samtykke til ankebehandling når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett.

Saken har prinsipiell betydning utenfor den foreliggende sak ved at Høyesterett kan ta stilling til hva som utgjør grov uaktsom knyttet til voldtektsbestemmelsen. Det foreligger ikke rettspraksis på dette. Dertil er det av andre grunner særlig viktig å få saken prøvet i Høyesterett. Staten har forpliktet seg til å gi borgerne effektiv beskyttelse mot alle integritetsovergrep etter Menneskerettskonvensjonens Art 2, 3 og 8 sammenholdt med Art 13, jfr Rt 2013 s 588 og Menneskerettsdomstolens avgjørelse av 28.06.2016 i sak EMDN-2014-43641 mot Norge. En mangelfull domsbehandling kan være en krenkelse av denne forpliktelsen, samtidig som det av hensyn til fornærmede og at almenheten skal ha tillit til rettspleien, er viktig at det foreligger en forsvarlig begrunnet dom uaktet hvilket utfall saken får. Også av hensyn til de tiltalte er det av betydning for deres omdømme at det fremgår at en frifinnelse er forsvarlig begrunnet. En ny behandling av saken vil ikke kunne gjøre noen urett. Hvis frifinnelsen er riktig, står den seg også ved ny prøving og en bedre opplyst sak.

Anken påstås fremmet.

 

Oslo, en dato innen ankefristen

Oslo Statsadvokatembeder

Statsadvokat NN

La meddommerne i fred!

I et demokrati anser vi det som viktig å ha et rettssystem der folket har avgjørende innflytelse før statens maktapparat påfører noen straff. Vi oppfordrer hvert fjerde år vanlige folk om å melde seg til tjeneste og utføre sin borgerplikt. Denne plikten består etter domstolloven §100 i å dømme så som rettest og sannest å være etter egen overbevisning innenfor rammene av norsk lov. Til den enkelte straffesak trekkes meddommere eller jurymedlemmer ut etter tilfeldighetsprinsippet med like mange av hvert kjønn. Det er straffbart å unndra seg tjeneste som meddommer, og et ugyldig forfall straffes normalt med rettergangsbot.



For to århundreder siden fikk vi en jurylov som tillot og lovbestemte at de som gjorde tjeneste i de alvorligste straffesakene - jurysakene - ikke skulle behøve å oppgi utad hva de stemte i skyldspørsmålet. Juryen skulle fremstå som et enhodet troll der det eneste som skulle forlate juryrommet var om de samlet svarte "nei" eller "ja med mer enn 6 stemmer". Dersom ikke minst 70% av jurymedlemmene var overbevist om straffeskyld, skulle det kollektive svaret være nei. Både det strenge beviskravet og kravet til et kvalifisert flertall skulle sikre at idealet om at rettssamfunnets største dyd var å ha garantier mot at noen ble dømt uskyldig. "Det er bedre at 10 skyldige går fri enn at 1 uskyldig blir dømt" nikker alle på hodet av. Slik må og vil vi jo ha det. Strafferetten er ingen arena for kamp mellom offer og påstått gjerningsmann. Strafferetten skal bare brukes når det er helt sikkert - hevet over enhver rimelig tvil - at noen er skyldige.

Anonymitetskravet ble særlig begrunnet i at ingen lekdommere skulle behøve å frykte hevn eller represalier fra de tiltalte dersom de fant dem skyldige. At staten som "motpart" i straffesaker skulle være ubehagelige ved frifinnelse, hadde ingen tenkt tanken på.
 

Jeg deltok i 2010-2011 i en offentlig utredning om lekdommerordningen i Norge. Vi avga NOU 2011:13 som omhandler ankeordningen. Vi fikk gjennomført en undersøkelse blant meddommerne og jurymedlemmer om hvorvidt anonymiteten bør opprettholdes i de alvorlige sakene. Over halvparten av de som gjør tjeneste som lekdommere ønsker å være anonyme med hensyn til sin stemmegivning. Mange var likegyldige. Kun 6% synes det er en fordel at navnene opplyses. I innstilingen skriver vi bl.a.:

"Avgjørende for at ordningen med anonymitet ønskes videreført, er hensynet til frie overveielser under rådslagningen. Anonymitet verner mot opinionspress i forkant og mot negative reaksjoner i etterkant av saken, og gjør det derfor mindre belastende å treffe upopulære avgjørelser. Særlig viktig er dette når det tas stilling til bestemmelser av skjønnsmessig karakter, og i sær det strafferettslige beviskrav. Behovet for å legge til rette for frie overveielser er formodentlig størst i de alvorlige straffesaker, saker som også er de som i hovedsak vies offentlig oppmerksomhet. Det at medlemmer av lagretten har bekymringer som de ovennevnte vil -  uavhengig av om det er grunnlag for disse - kunne tenkes å virke negativt inn på rådslagning og stemmegivning om anonymitetsordningen ikke videreføres. "

Skal noen fortsatt ønske - og makte - å gjøre tjeneste ved å yte sitt beste og gi en samvittighetsfull vurdering, kan vi ikke ha en lynsjemobb av aktivister som ikke har vært tilstede i retten, som måtte mene de som har avgjort tar feil og bør utsettes for represalier eller sjikane.

Herunder må vi huske at det alltid er fagdommerne som skriver dommen - også på vegne av meddomerne hva enn de er i flertall eller mindretall. Er formuleringene dårlige, behøver det ikke være noe feil med meddommernes tankegods. Når grov uaktsomhet ikke synes vurdert, er det fagdommernes ansvar å sørge for at alt vurderes av alle dommerne og formuleres på en forsvarlig måte i dommen.
 
I den mye omtalte voldtektssak fra Hemsedal mener mange mye. Selv har jeg gitt uttrykk for at jeg ved å lese meddommernes avgjørende bevisvurdering holder det sannsynlig at Høyesterett ville kommet til at de tiltalte hadde opptrådt grovt uaktsomt, og derfor kunne vært domfelt. Det er ren rettsanvendelse og saken ville vært godt egnet til å trekke de prinsipielle juridiske grensene for hva som er grov uaktsomhet i en voldtektssak. Hvis domsgrunner ellers er inkonsekvente, uforståelige eller i strid med sunn fornuft, kan en dom ankes til opphevelse på saksbehandlingsfeil. Det er derfor vi har krav til domsgrunner. Det er imidlertid opp til statsadvokaten og riksadvokaten hva de vil prøve for Høyesterett, og her valgte de i stedet å godta dommen på vegne av "We the People" - folket. Kanskje ligger det mer under enn vi avislesere kjenner til og hva som fremgår av dommen. Hvis Høyesterett i stedet for selv å avsi dom hadde opphevet lagmannsrettens dom, måtte påtalemyndigheten for tredje gang ha forsøkt å få en domfellelse i lagmannsretten. Kanskje trodde de ikke på det? Jeg vet ikke. Jeg var ikke der. Hverken i Hemsedal eller i lagmannsretten.
 
Jeg har vært med på voldtektsanklager der fagdommere ville frifinne, men hvor de ble overstemt av lekdommere. Jeg hørte ikke lynsjemobbens angrep mot lekdommerne i den saken. Et systems berettigelse kan vanskelig være avhengig av hvilket konkret bevisresultat de kommer til.
 
Om en part er uenig med lagmannsretten, får parten som er uenig og mener å ha rettslig grunnlag for det, heller anke. Så får Høyesterett - ved navngitte profesjonelle dommere - treffe den endelige avgjørelsen som de må stå for. Og de står vanligvis godt.

Når dommeren dømmes

Sveriges Høyesterett avsa 9. juni en dom der en tingrettsdommer og en aktor ble straffet for ikke å ha løslatt en person fra varetekt.

En polsk herremann ble mistenkt for promillekjøring, og endte 12. oktober 2014 i arresten i Gøteborgsområdet. Da det var fluktfare ble han varetektsfengslet frem til dom kunne avsies i løpet av noen uker. Da analyseresultatet kom i retur 20. oktober 2014, viste det seg at han hadde 0,44 i promille. Det er fortsatt straffbart, men ville gi polakken en bot og ingen fengselsstraff. Polakken ble likevel sittende i varetekt frem til en dommer oppdaget fadesen 29. oktober.


Svensk promillelovgivning er trolig endret etter 1928 men storyen er god :-)


Riksadvokaten grep inn i saken, og ville ha både aktor og dommeren som unnlot å løslate polakken straffet. Og nå har Høyesterett gitt han medhold. Hver av de to må ut med ca 100 000 kroner i bot.

Akkurat som i Norge bestemmer den svenske straffeprosessloven at "retten eller påtalemyndigheten skal løslate den siktede når grunnlaget for fengsling ikke lenger er tilstede". Men til motsetning av i Norge, passer svenskene på at bestemmelsen overholdes. Aktor straffes for at han ikke så på saksdokumentene fra den sakkyndige rapporten kom inn på hans kontor mandag 20. oktober helt frem til fredag 24. oktober 2014. Det utgjør en straffbar tjenestefeil, sier Høyesterett. Det var ingen unnskyldning at han hadde en anstrengt arbeidssituasjon eller var borte i rettssaker. Han hadde mulighet til å se rapporten allerede 20. oktober, og må da selv ta ansvaret for at han lot være å lese den på noen dager med den den følge at polakken ble sittende i varetekt.

Dommeren som fikk saken på bordet sitt til å gjennomføre hovedforhandlingen, straffes fordi hun ikke straks så at vedkommende som hun visste var i varetekt ikke hadde noe lovlig fengslingsgrunnlag. Selv om det ikke var hun som hadde fengslet polakken, var det en embedsplikt for enhver dommer som fikk med saken å gjøre å beordre polakken løslatt. Hun skulle sett at han ikke lenger kunne mistenkes for det han opprinnelig ble fengslet for. At polakken kunne mistenkes for et annet og mindre lovbrudd, var uten betydning. At hun ikke så det var en tjenestefeil som kostet henne dyrt.

Svenskene er meget nøye på at det "Av rättssäkerhetsskäl ställs generellt höga krav på en korrekt hand-läggning inom rättsväsendet". Lurer på når Spesialenheten for Politisaker i Norge vil starte å se på frihetsberøvelsene som foretas, og hvor terskelen for ansvaret for de som står for frihetsberøvelsene blir lagt. Jeg er ikke uten videre overbevist om at vi vil se like alvorlig på frihetsberøvelse som de gjør i vårt naboland.

Hva polakken til slutt fikk i straff sier historien intet om. Men trolig er erstatningen for uberettiget fengsling høyere.

Når lesekunnskapene forsvinner i iver etter mer overvåkning

Justisminister Anders Anundsen gjesteblogger mot meg i Nettavisen idag på bakgrunn av min advarsel i går om at hans overvåkningsiver var for stor. Og retorikken mangler ikke:

«Elden er svært opptatt av at regjeringen vil innføre dataavlesning som et virkemiddel for å avdekke kriminalitet. Han mener det dermed vil være slik at det «ikke [er] det du sier som overvåkes, men det du tenker og vet». Dette er en underlig innfallsvinkel. Hvis det er slik han oppfatter at dataavlesning virker, er det kanskje ikke så rart at han som eneste utvalgsmedlem i Metodekontrollutvalget var motstander av forslaget.»

Jeg er meget spent på å få høre om justisminister Anundsen har lest vår innstilling. Sitatet tyder i så fall på manglende lesekunnskap. Utvalget besto av to dommere, to jusprofessorer, økokrim-sjefen, PST-ledelsen, Stortingets nåværende visepresident, en polititjenestekvinne og lille meg. Utvalget drøftet spørsmålet om dataavlesning i kapittel 23 i NOU 2009:15.

Utvalget var enstemmige på at det ikke var behov for å innføre en egen bestemmelse som tillater dataavlesning som generell metode. Vi var også enstemmige på at vi aksepterte at politiet - som en del av gjennomføringen av kommunikasjonskontroll der det ble tillatt - måtte få adgang til å bryte seg inn for å komme rundt kryptering av det materialet som ble sendt over internett. Det er ingen dissens i utvalget her. På side 237 sier vi følgende:

«Utvalget foreslår ikke å innføre dataavlesing som metode med det formål å gi politiet mulighet til fortløpende å overvåke all aktivitet i et datasystem. Derimot foreslås det at dataavlesing innføres som en mulig gjennomføringsmåte for kommunikasjonskontroll og hemmelig ransaking, slik at politiet settes i stand til å sikre informasjon som er kryptert eller på annen måte er gjort utilgjengelig.»

På side 248 i vår anbefaling skriver vi:

«Utvalget presiserer derfor at dataavlesingen må innrettes slik at det ikke fanges opp opplysninger ut over det som er nødvendig for å kunne gjennomføre en kommunikasjonsavlytting eller en hemmelig ransaking og beslag. Dersom det er nødvendig for politiet å skaffe seg mistenktes oppstartspassord til et datasystem, må gjennomføringen av eventuell key-logging innrettes slik at det er tastetrykkene i oppstartsfasen som registreres, ikke en fortløpende registrering av alle tastetrykk over en lengre periode som derved gir informasjon ut over det som er nødvendig.»

Vi ville ikke ha en egen bestemmelse i loven om dataavlesning, men tok med et avsnitt om at dette var en mulig fremgangsmåte for effektivt å etablere en lovlig kommunikasjonskontroll, jfr strpl § 216a femte ledd.

Dette var et godt kompromiss, som i følge ØKOKRIMs høringsuttalelse til Justisdepartementet i 2015 tilfredsstilte de behov man hadde for å opprettholde en effektiv mulighet til å avlytte kommunikasjon mellom to parter til tross for økt krypteringsmulighet. Man ville fange opp akkurat det samme som før. Anundsen har imidlertid i stedet øket overvåkningsadgangen dramatisk, og med en usevanlig lav terskel for når den kan iverksettes og uten noen begrensning på bruk av overskuddsinformasjon. Så sent som 7. april 2016 synes Riksadvokaten å støtte Økokrim, og det er ikke spor av et ønske om en ny metode for tankekontroll. På høringen i Stortingets Justiskomite presiserte Riksadvokat Tor Aksel Busch tvert imot at:

"For Riksadvokaten er det som fremhevet i vår tidligere høringsuttalelse, et overordnet krav til ny lovgivning at det rent faktisk blir mulig å få tilgang til kommunikasjonen på samme måde som ved tradisjonell avlytting av en telefonsamtale. Hva som kreves for å gjennomføre dette i praksis er i første rekke et teknisk spørsmål."

Verre er det at justisministeren ikke synes fullt ut å forstå hva generell dataavlesning er. Det er en kraftig utvidelse av dagens metodebruk og inngrep i enkeltmenneskenes frihet. Å tillate direkte tapping av alt som skjer på en datamaskin, ipad, smarttelefon eller kopimaskin i en periode på to uker med mulighet for forlengelse, fanger opp alt som alle i familien gjør og alt hva øyet i datamaskinen ser. Det er å sette politimannen inn i stuen samtidig som han tar opp alt som blir sagt og gjort. Hvem som leser hvilke bøker, hvem som slår opp på hvilke oppslagsord i leksikon og alt man måtte skrive eller kladde hva enn man sender det eller brenner det etter å ha tenkt seg om.

Dataavlesning er i NOU 2009:15 presisert å være «et ellers straffbart innbrudd i et datasystem». Utvalget skriver at dette er «et svært kraftig inngrep i enkeltmenneskers personvern». Det overtrer en grunnleggende terskel der ikke bare det man kommuniserer til andre blir overvåket, men også det man gjør og tenker alene. Straffebestemmelsen er satt fordi personvernet knyttet til tankekontroll regnes som en så beskyttelsesverdig interesse at samfunnet må reagere med straff for de som bryter det.

Jeg noterer meg at justisministeren er åpen for å heve terskelen for når inngrepene kan brukes, og at Stortinget inviteres til å skjerpe inn dette. Det er jeg sikker på at vil skje. Heldigvis.

Jeg er også glad for at justisministeren har endret oppfatning når det gjelder avlytting med lyd og bilde ut fra det han sa i Stortingets spontanspørretime 11. mai i år, selv om det fortsatt er feil at straffeprosessloven § 202a har noen form for «dagens henvisning til personopplysningsloven» om hva fjernsynsovervåkning innebærer. Vi er sikkert enige om at dagens lovtekst ikke har andre koblinger til denne loven enn definisjonen av hva som er offentlig sted, jfr:

«Når det foreligger skjellig grunn til mistanke om en eller flere straffbare handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan politiet iverksette skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted som nevnt i personopplysningsloven § 40 når slik overvåking vil være av vesentlig betydning for etterforskningen.»

Straffeprosessloven §202a bruker bevisst ordlyden fjernsynsovervåkning og har ingen referanse til kameraovervåkning slik personopplysningsloven har i § 36. Bakgrunnen for det skriver jeg om i min forrige blogg. I Anundsens melding til Stortinget Prop L 68 (2015-2016) punkt 12.1 er dette misforstått slik at det kunne snikinnført full romavlytting med bilde også i mindre alvorlige saker ved den ordlyd han foreslo i strpl § 202a, og som vårt enstemmige utvalg utelukker som en mulighet ut fra personverninngrepet det vil representere.

Men kjære justisminister. Vær snill og les det vi skriver selv, og ikke la andre gjøre det for deg. Tenk også selv, gjerne ved hjelp av internettsøk for å klare opp i tankene. Jeg skal love å ikke dataavlese tankene. Så er det ingen skam å snu. Og ingen vil lenger betvile dine leseegenskaper.

 

Når vi lures inn i overvåknings- samfunnet

I Regjeringens forslag til nye overvåkingsmetoder vil politiet kunne få tilgang til dataavlesing som en helt ny overvåkingsmetode. Det åpner for at det du sitter og skriver i en epost eller sier i en videosamtale kan bli lest og sett av politiet - i sanntid, samt at politiet registrerer alle internettsider du noen gang har søkt på.

Stortinget er neste uke invitert til å bestemme at staten kan spionere på alt privatborgere gjør på datamaskinene sine uten at det behøver å foreligge noen konkret mistanke mot dem. Men det verste er at romavlytting med bildeopptak lures inn bakdøren uten at noen er invitert til demokratisk debatt.

Aftenposten og Nettavisen har i dag satt fokus på den nye etterforskningsmetoden «Dataavlesning» som regjeringen har foreslått innført.

Dataavlesning innebærer at politiet kan hacke seg inn på din datamaskin, kopimaskin, ipad eller smarttelefon og i samtid få overført til seg alle tastetrykk eller kopier du foretar. Det være seg mail, dagbok, private notater og utkast til disse, kildelister, oversikt over sider du besøker på internett, bestillinger du foretar m.v., og uten at du skal ha noen krypteringsmulighet for å hindre slik spionasje.

Det er ikke det du sier som overvåkes, men det du tenker og vet.

Metodekontrollutvalget som utredet forslaget for regjeringen - der jeg var eneste advokatmedlem - advarte enstemmig mot å innføre generell dataavlesning som metode. Utvalget besto av representanter for dommerstanden, universitetet, PST, Påtalemyndigheten, Politiet og politikerne.

Datatilsynet gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at dataavlesing - selv som en videreføring av eksisterende metoder - vil innebære at «tanker, assosiasjoner og ønsker som kanskje engang aldri var tenkt kommunisert til noen andre blir gjenstand for politiets behandling». Datatilsynet mener at man «[b]illedlig kan[...] si det slik at det ikke bare er ens kommunikasjon som avlyttes, men ens dagbok», og at metoden «er så inngripende at den ikke bør innføres,selv som et virkemiddel for å gjennomføre andre metoder».

Økokrim peker i sin høringsuttalelse på at Metodekontrollutvalgets anbefaling om ikke å tillate generell dataavlesning er «en pragmatisk mellomløsning som vil gi tilstrekkelige muligheter til å ivareta Økokrims behov». Det er riktig. Vi hadde et kompromiss som alle kunne leve med. Trodde vi.

På tross av dette har regjeringen foreslått en slik ordning, og begrunner dette med at «politiet ønsker det». Et nøye fremdiskutert kompromiss visket ut med et pennestrøk.

Terskelen for å tillate myndighetene slik overvåkning er dessuten foreslått så lav at den knapt er tilstede i de tilfeller der myndighetene kan tenke seg å ønske oversikt over borgernes bevegelser.

Dersom «det er grunn til å undersøke om noen forbereder en handling» som f eks å fremsette en simpel trussel på internett eller gjennom media som rammer en stortingsrepresentant, regjeringsmedlem eller dommer i Høyesterett, kan PST rykke ut med lovlig hacking og innbrudd for eksempel på jobben eller redaksjonen etter ordre fra sjefen i PST.



 

Vedkommende behøver ikke å ha truet noen før, og det behøver ikke å være kvalifisert mistanke om at en trussel kommer til å bli fremsatt. Grensen mellom trusler og ytringsfrihet er hårfin, og nettopp det man i et diktatur setter store krefter inn på å ha kontroll over. I et demokrati derimot verner vi normalt om borgernes privatliv også der de er uenige med makta.

Hvis dette går gjennom som foreslått uten ytterligere avgrensninger, er jeg bekymret for om lovverkets ytterrammer passerer testen for å være et demokrati.

Det verste med forslaget er imidlertid det som er skjult og som forsøkes lurt inn bakdøra. For å drive med romavlytting i Norge kreves strenge vilkår oppfylt. Det er dessuten ikke lov til å romavlytte ved bruk av billedovervåkning. Det er kun lyd som kan sikres.

I dagens straffeprosesslov har vi en metode som heter «Fjernsynsovervåkning på offentlig sted». Dette er ment som en metode som kan avhjelpe tradisjonell spaning og målrette denne bedre - altså begrense overvåkningen.

Da Stortinget vedtok ordningen i 1990 var man enige med Datatilsynets bemerkning om at dette gjaldt såkalt «optisk overvåkning» eller «billedovervåkning». Stortinget presiserte at det å drive avlytting av lyden samtidig med billedopptak ville være ulovlig etter denne bestemmelsen, og kunne straffes etter daværende straffelovens § 145a (jfr Ot prp 56 (1989-1990) for de mer interesserte).

I 2012 ble personopplysningsloven endret slik at det ble presisert at det krevdes konsesjon for alle som drev med kameraovervåkning "hva enn denne var med eller uten opptak av parallell lyd" - det var altså en innstrammingslov. Det ble naturlig nok ikke foretatt noen endringer i straffeprosessloven i forbindelse med dette (Prop 47 L 2011-2012).

I regjeringens forslag nå skal romavlytting tillates både på offentlig og privat plass (unntatt private hjem, men for eksempel i møterom, redaksjoner, forsamlingssteder, kontorer, besøksrom i fengsler og sykehus, kirker og moskeer m.v.) dersom man også tar opp bilde samtidig (!).

Dette gjøres gjennom en såkalt teknisk endring i straffeprosessloven § 202a ved å bytte ut ordet «fjernsynsovervåkning» med «kameraovervåkning». Justisdepartementet skriver under avsnittet «gjeldende rett» at endringen i personopplysningsloven i 2012 gjorde at vi nå i realiteten har «kameraovervåkning» i straffeprosessloven, og foreslår deretter «å presisere straffeprosessloven» ved å bytte ordet fjernsynsovervåkning med kameraovervåkning samtidig som man i straffeprosessloven definerer kameraovervåkning til å være «overvåkning med og uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale».

En genistrek for de som ønsker nye spionasjemetoder uten noen som helst demokratisk diskusjon og i strid med Stortingets vedtak om begrensning av romavlytting.

For kameraovervåkning - nå også med opptak av lyd - skal ikke begrenses til de alvorligste lovbrudd som Stortinget har åpnet for romavlytting for.

Det skal kunne brukes for eksempel mot den som kan mistenkes å ha ervervet en brukerdose med hasjis - herunder ved uaktsomme overtredelser - som er bøteforhold ved straffeutmåling. Og haster det skal påtalemyndigheten kunne beslutte iverksettelse uten å vente på en dommer.

Så nå er det bare for politiet å hacke seg inn på Smart-telefonen din på en fest og fjernstyre opptak av lyd og bilde gjennom telefonen som du tror er skrudd av, for så å forfølge alle som var på festen.

Og fremkommer det litt overskuddsinformasjon om andre forhold som drikking fra en flaske for mye som ble tatt med over grensen eller servering til en 17 åring, så kan det også brukes fritt av politiet.

I tillegg til at alt kan lagres og deles selvsagt. Spiller ingen rolle om noe galt eller ikke galt sies eller observeres, så lenge det har statens - eller samarbeidende lands etterretningsorganers - interesse. Så kommer i tillegg misbruksfaren. Men det er en annen skål.

Mayday. SOS.

 

 

NAV-Finansiert rømning?

Dagbladet kan melde at en overgrepstiltalt herremann som har unndratt seg norsk politi og lever på rømmen i Syria, finansierer sitt livsopphold med norske midler som fortløpende utbetales fra NAV. Politiet beklager seg over dette.

-Vi kan ikke gjøre noe, sier NAV.

Det er tull - og NAV kan måtte gå like i fengsel om de fortsetter med det.

 

Arbeidminister Anniken Haugli har forsåvidt tatt det politiske poenget. Hun sier de må gjøre noe med loven. Det er en politikers prerogativ. Men det er ikke nødvendig i denne saken. Lovverket er godt på plass allerede, hvis politiet og NAV ønsker å bruke det.

For noen år siden fikk en meritert Se og Hør journalist (hvis det heter det) en bot fra Økokrim. Hun hadde møtt finansakrobaten Ole Christian Bach på rømmen i utlandet, og han fikk et tipshonorar for å møte henne. Hun fikk en mye større bot. Ved å gi penger til en nordmann på rømmen, hadde hun overtrådt straffeloven. Journalisten slapp juridisk sett billig unna. Samme lovbrudd ga en kvinne 30 dagers fengsel i Borgarting lagmannsrett i mai 2015 fordi hun lot sin kjæreste stå i garderobeskapet hennes i 10 minutter og sa til politiet at han ikke var der.

Journalisten kunne ikke forsvare seg med at det bare ble utbetalt vanlig lønn (tipshonorar) til rømlingen. Det påvirket ikke straffbarheten så lenge hun var klar over at han var på rømmen. NAV kan heller ikke fortsette en utbetaling etter at de er klar over dette uten å komme i straffeansvar etter nåværende straffelov § 160.

Dessuten har politiet i tillegg en lovhjemmel i straffeprosessloven § 220 til å fryse alle midler tilhørende en som er etterlyst og siktet for en straffbar handling som kan medføre mer enn 2 års fengsel - som for eksempel seksuelle overgrep. Formålet er å presse vedkommende tilbake til Norge for å svare for seg overfor retten. Når ytelsen er forfalt kan den fryses. Pengene må ikke føres ut av landet først og NAV plikter ikke å betale dem ut av landet. Så her er det ikke mangel på verktøy i statens skrin, men mangel på håndtverkere som bruker dem eller som har åpnet skrinet. En liten intern instruks om saksgang i NAV burde holde.

En annen ting er at det fra et politisynspunkt trolig hadde vært lurere å la utbetalingen løpe for å spore opp og ta seg kontroll på rømningen. Så vi får håpe dette ikke var taktikken som nå er ødelagt ved medieoppslaget.

 

Odins Ravner

Plutselig diskuterer halve Norge begrepet «Borgervern». Men vet noen hva det egentlig er?


Odins sønner og deres hund i dialog med politiet i Drammen 27.02.2016

De som helst vil bruke jussen politisk mot det de ikke liker eller personer og meninger de er mot, får et definisjonsproblem. Hvordan skal vi prøve å bruke loven mot Odins soldater eller hans sønner, men samtidig lovprise virksomheten vi liker og er avhengige av i Natteravnene?

I politiloven fra førkrigstiden i 1936 ble det vedtatt i paragraf 28 at

«Frivillige ordensvern må ikke oprettes. Den som opretter eller er med i et ordensvern straffes med bøter eller med fengsel optil 6 måneder»

I Store Norske Leksikon skriver Magnar Aukrust: «I det turbulente politiske klima som hersket i mellomkrigsårene dukket det opp flere private borger- eller ordensvern, ofte med en politisk forankring. Mangelen på politisk nøytralitet og objektivitet førte til at det i politiloven av 1936 ble innført et totalforbud mot frivillige ordensvern»

Bestemmelsen har - i følge Lovdata - aldri vært brukt til å dømme noen.

Bestemmelsen ble vedtatt i sammenheng med en annen lov av sin tid som var Uniformforbudsloven av 1937. Denne lød i § 1

«Det er forbudt å bære uniform, uniformsdeler, armbind eller annet dermed likestillet, iøinefallende tegn som utpeker bæreren som tilhenger av en politisk organisasjon eller meningsretning»

Heller ikke denne bestemmelsen har - selv om den formelt først ble opphevet 1. oktober 2015 - hatt noen særlig bruksnytte etter at annen verdenskrig startet. De av oss som var med i AUF, Unge Høyre og lignende organisasjoner på 80-90 tallet visste nok lite om at vi daglig var lovbrytere ut fra lovteksten i seg selv. Heldigvis tilsa både bevegelsfriheten og organisasjonsfriheten som elementære menneskerettigheter at loven ikke kunne brukes etter sin ordlyd.

Politilovens bestemmelse ble imidlertid formelt videreført i ny politilov i 1995 i følgende språkdrakt i § 26 - som har to ledd:

«Det er forbudt for andre enn politiet å organisere eller delta i privat virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted.

Forbudet i første ledd er ikke til hinder for at det etableres vakthold som tilsikter å beskytte person eller eiendom eller verne om naturen. Forbudet er heller ikke til hinder for at en arrangør av allment tilgjengelig sammenkomst eller tilstelning etablerer vakthold for å opprettholde ro og orden under arrangementet.»

Bestemmelsen har imidlertid også en overskrift som hjelper oss på vei: «Forbud mot privat rettshåndhevelse»

I Justisdepartementets forberedelser til loven heter det (Ot.prp 22 (1994-95)) at:

«Første ledd inneholder et forbud mot organisering eller deltakelse i sammenslutninger som har opprettholdelse av den offentlige ro og orden eller alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted som formål.

annet ledd presiseres det at organisert vakthold med sikte på vern av person, eiendom eller naturen ikke er forbudt. Forbudet i første ledd omfatter heller ikke vakthold som skjer i regi av organiserte ordensvern ved allment tilgjengelige sammenkomster. Begge disse typene vakthold skal ha et defensivt preg. Bestemmelsen innebærer imidlertid ingen innskrenkning i den adgang enhver borger har til å ta i bruk makt i enkelttilfeller i henhold til straffelovens bestemmelser om nødrett og nødverge. Pågripelser kan foretas hvis vilkårene i strpl. § 176 første ledd er til stede. Den pågrepne skal i slike tilfeller straks overlates til politiet, jf strpl. 176 annet ledd.»

Her kunne departementet med hell også nevnt og vist til (nåværende) straffelov § 196 som også gjelder offentlige ro og orden, og der alle - også Odiner og Ravner - plikter å gripe inn for å avverge pågående alvorlig kriminalitet, med mindre plikten til å gripe inn «ikke kunne oppfylles uten å utsette ham selv, hans nærmeste eller noen uskyldig for siktelse eller tiltale eller fare for liv, helse eller velferd». Blant de alvorlige lovbrudd du kan straffes for ikke å gripe inn mot, er grov kroppsskade, mishandling og vold fra nærstående, å hensette noen i hjelpesløs tilstand, voldtekt og ran. Eller forsøk på slike handlinger.

I anledning diskusjonen om Odins Soldater, sendte Politidirektoratet ut en klargjøring forrige uke. De sondrer blant annet slik:

«Det er ikke akseptabelt at grupperinger opptrer som, eller gir inntrykk av å være en form for "borgervern", og patruljerer i gatene i den hensikt å opprettholde ro og orden, og eventuelt griper inn i situasjoner og ordensforstyrrelser.

Regelen om forbud mot privat rettshåndhevelse gjelder i alle tilfeller og alle politidistrikt. Men, lokalt politi må foreta konkrete vurderinger ut fra den stedlige situasjonen hvis organiserte grupperinger, som Odins soldater, annonserer at de ønsker å patruljere eller drive en form for borgervernsvirksomhet. Tilstedeværelse av voksne, edru mennesker i sentrumsmiljøer for å skape trygge omgivelser, uten at dette er, eller utgir seg for å være borgervern eller organisert patruljevirksomhet, er fullt lovlig. J.fr. Nattravnorganisasjonenes virksomhet.»

Ergo. Det foreligger en begrensning til å være observatører og eventuelt tilkalle politiet ved generell uorden, men samtidig en rett til å gripe inn hvis noen utsettes for et angrep på kropp eller gods og en plikt til å gripe inn dersom angrepet er så alvorlig at avvergeplikten inntrer. I alle tilfelle skal ikke inngrepet være større enn det som er nødvendig for å hindre det, og personer kan ikke holdes pågrepet lengre enn til de er overlatt til politiet for rettshåndhevelse. Å holde seg innenfor disse rammer, er ikke utøvelse av ulovlig borgervern.

Kjerneverdien i Natteravnenes tjenester er ikke å gripe inn. Det er ved sin blotte tilstedeværelse å sørge for at situasjoner ikke eskalerer og at befolkningen kan føle trygghet ved å ha dem rundt seg. Slik - og trolig også derfor - har det også fungert bra i alle år.

Det er ikke rart at Natteravnene reagerer med perpleksitet over å få denne typen «konkurrenter» og ikke ønsker å bli sammenlignet med dem. De må imidlertid behandles etter samme regelsett i et land der det er likhet for loven, og der politiets fremste oppgave er å overholde lovverket likt mot alle. Ulovlig er slik virksomhet i alle fall ikke.

Så får vi som borgere heller ønske oss at det er nok politi ute på gatene - gjerne sammen med uniformerte politigodkjente ordensvakter - til at annen patruljering ikke er nødvendig. De siste dagene ser det i alle fall ut til at Odins soldater har fått politiet ut på gatene på kveldstid - for å passe på hva de gjør. Men med den heldige bieffekt at politiets tilstedeværelse opprettholder ro og orden også ellers. Noe for Anders Anundsen å bygge videre på, spør du meg.

Men noe 2000-talls problem knyttet til nye eller gamle landsmenn er dette ikke. Det holder det sa Gundersen, det greier seg med det. I 1948.

Når loven ønsker Svartedauden velkommen

En mann som ble mistenkt for å ha smittsom tuberkolose vandret i følge Dagbladet flere uker rundt i Levanger - både blant friske i byen og blant syke med svekket immunforsvar på sykehuset. Mannen nektet å følge legens klare råd om å legge seg inn på isolasjonsavdeling mens sykdomsmistanken ble avklaret.

I en tid der flere smittsomme sykdommer - eller mistanke om dette - kan komme inn over våre landegrenser fortere enn vi aner, er dette ikke forsvarlig.


(Illustrasjon fra Wikipeida)

Smittevernloven tar utgangspunkt i at pasienter med slike mistanker selvsagt frivillig vil la seg legge inn både for selv å få behandling, men også for å beskytte andre. Men hva når pasienten nekter?

Etter dagens lov kan sykehuset og kommunelegen fremme en sak for en nasjonal nemnd som skal saksbehandle dette før de har nemndsmøte, og det fattes og skrives et vedtak. I mellomtiden gjør pasienten som han vil. Oppsøker byen og sykehusets fellesområder om han føler for det.

I Levanger rakk man ikke fatte slikt vedtak før noen uker var gått, og det ikke lenger var behov for vedtaket. Heldigvis overvant både pasienten og de øvrige i lokalsamfunnet faresituasjonen. Men det var ikke pasientens eller lovverkets ære.

Menneskerettskonvensjonen Artikkel 2 og 3 pålegger staten å iverksette nødvendige tiltak for å beskytte innbyggernes liv og helse. Konvensjonens Artikkel 8 gir staten mulighet til å gripe inn i pasientens privatliv for å beskytte den generelle folkehelsen, så lenge han etter Artikkel 5 har anledning til å prøve frihetsberøvelsen for en uavhengig domstol. Vi skal selvsagt ikke tilbake til den gamle Sovjettiden der opposisjonelle diagnostiseres og deporteres heller. Men vi kan på den annen side ikke ofre folkehelsen i frykten for Sovjet-spøkelset.

Kan Stortinget snarest endre § 5-3 i smittevernloven slik at kommunelegen kan fatte selve vedtaket om tvangsisolasjon etter anbefaling fra sykehusets ansvarlige lege? Så får smittevernnemnda være klageinstans mens pasienten noen dager i mellomtiden er isolert. Og med selvsagt adgang til å fremme saken om frihetsberøvelse for tingretten like raskt som for folk politiet vil varetektsfengsle.

Vi trenger ingen utredning her. Vær vennlig å gi oss en lovendring NÅ.

Før sykdommer vi for lengst trodde vi var kvitt igjen sprer seg gjennom Norge raskere enn Svartedauden.

hits