hits

Når ytringer ødelegger for ytringsfriheten

kommentarer 4 kommentarer

Denne kronikken skrev jeg for fire år siden i Minerva. Om ting er blitt bedre nå. Tja. Si det? Problemet for ytringsfriheten er når den blir ødelagt av ytringer. Vi får se hva dagen bringer med PFU-avgjørelse i saken mellom Slottet og Se og Hør:

*****

Mens menneskerettighetsaktivister blir drept i Russland undergraves ytringsfriheten her hjemme av Se og Hørs uansvarlige oppførsel.

Ytringsfrihetskommisjonen av 1999 fastslo at ytringsfrihet tradisjonelt begrunnes ved henvisning til tre prinsipper. Det er sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet (individets frie meningsdannelse) og demokratiprinsippet. I Norge setter vi ytringsfriheten som en av de ypperste menneskerettigheter med beskyttelse i selveste Grunnloven.

Utvidelsen av ytringsfriheten har skjedd sammen med utviklingen av det moderne demokratiet. Friheten til å kunne kritisere styresmaktene fritt, uten forhåndsgodkjenning eller redsel for straff, skal i følge Wikipedias oppsummering trygge demokratiet og forhindre at demokratiet blir korrupt.

Den siste uken har ytringsfriheten som grunnleggende idé og demokratisk menneskerettighet imidlertid vært utsatt for sterkt press fra to kanter.

I Russland gikk menneskerettsaktivisten og journalisten Natalia Estemirova i sin kollega Anna Politkovskajas tragiske fotspor. Mens hun arbeidet for å dokumentere menneskerettsbrudd i Tsjetsjenia, og publisere dette for at Europa ikke skal glemme så vel den konflikt som ikke rammer oss selv, ble hun brutalt drept.

I Norge påberoper Se og Hør samme uke ytringsfriheten for å kunne publisere paparazzi-bilder tatt etter lang tids forfølgelse av Tone Damli Aaberge og Aksel Henie, samt for å kunne bringe folket den samfunnsviktige nyheten i krigsoppslag om at to stesønner av svigermoren til vår kronprins hadde inngitt en trolig uriktig anmeldelse av henne til politiet, for det som etter enkle undersøkelser fremstår som å være helt meningsløst.

Begge deler er en like stor fare for ytringsfriheten som idé.

I Russland blir idéen effektivt forhindret ved at folket ikke skal være kjent med den og derfor heller ikke etterspørre den. I Norge mister folket respekten for idéen, og dels roper på og dels har stor forståelse for behovet for å innskrenke publiseringsfriheten.

I Russland blir en tsjetsjensk statsleder beskyldt for å ha hatt en finger med i spillet. Han svarer med å anlegge rettssak for å kneble beskyldningene. I Norge kommer det frem at de to er forfulgt i seks uker og nå har fått nok. De går til retten for å få fred. I begge land begrunnes mottrekket med "respekt for privatlivets fred".

Det er for øvrig et norsk paradoks at man må gå til kommentarartiklene i Dagbladet - takk Martine Aurdal -for å få oppmerksomhet rundt drapet i Russland, mens Se og Hørs oppslag gir spaltemeter med oppmerksomhet i de fleste kanaler i agurktidene.

Det norske folk oppfostres ikke akkurat med det å ha respekt for idéen ytringsfrihet eller det grunnleggende behovet for denne rettigheten. Vi lever med misbruket.

Jeg har stor forståelse for Aaberge og Henie sin situasjon. Og ikke minst for Marit Tjessems. Og jeg tror store deler av den norske befolkning ut over de som jobber i Se og Hør har det samme. Det er derfor sterkt beklagelig at de som er satt til å forvalte ytringsfriheten i vårt samfunn ikke ser hvilke grenser som gjelder og hvilke hensyn som begrunner denne friheten. Begrepet vannes ut og får ikke den respekten det fortjener. Det blir bagatellisert og møtt med viktige mothensyn. Før det til slutt risikerer å bli nøytralisert og sett på som en uting. I god eneveldig og udemokratisk tradisjon. Og til slutt i dette samfunnet ryker nok Se og Hør også. Når det ikke er noen igjen til å beskytte det, fordi de samfunnskritiske allerede er nøytralisert uten at man reagerte.

Misbruk av ytringsfriheten er derfor en vel så stor fare for selve idéen som de som bekjemper den med vold.

*****

Fotnote til nest siste avsnitt anno 2013: Etter at kronikken var på trykk fikk jeg flere småirriterte reaksjoner fra ansatte i Se og Hør. De ville presisere at de også hadde stor forståelse for de rammedes situasjon.

Også i 2009 skapte det en debatt, og debattkommentarene skal ikke underslås i en sak som handler om ytringsfrihet - den egentlige ytringsfrihet. De kan du lese her og her.


 

4 kommentarer

Kjetil

25.06.2013 kl.21:00

Hvis våre ytringer skal bli evaluert mot en eller annen regelbok for lovlige og ulovlige utringer, så har vi ingen ytringsfrihet. Når skal dere regelryttere forstå det?

Fetter Anton

26.06.2013 kl.01:55

Først vil jeg takke deg for et par ting:

- Du bruker et norsk kommentarsystem på bloggen din som ikke sender min IP-adresse til USA.

- Man kan kommentere på bloggen din uten å bruke Facebook

Det du skriver om er et veldig viktig tema i dag.

Jeg liker spesielt den siste lenken du ga hvor Jon Wessel-Aas diskuterer den offentlige versus den private sfære.

Det er nettopp skillet mellom disse to som ofte er vanskelig å forstå, men det er også flere dimensjoner i dette som ikke blir tatt opp.

En dimensjon som hverken du eller Jon diskuterer er at man kan ytre seg anonymt, pseudonymt eller identifisert som individ.

Selv om man deltar i en offentlig debatt så kan debatten foregå mellom pseudonymer. Verdien av den typen debatt er under sterkt angrep i dagens samfunn.

Teknikken vi har i dag gjør det slik at alle ytringer man gjør online blir brukt for å skape en profil på deg som person. Dette gjelder ytringer man antar er private (pga overvåkningen som skjer) samt ytringer man antar holdes innenfor en viss sirkel.

Når alle ytringer kobles til deg som person så øker risikoen ved å bruke ytringsfriheten ved å ytre ting som er utenfor normen. Man blir da automatisk kartlagt som mistenkelig.

IRS-skandalen fra USA viser hvilken retning dette går i. Der opererte skatteverket med lister over folk. Kodeord som "Tea Party," "Patriots," "Israel," "progressive," "occupy," eller "9/12 Project" kunne føre til bokettersyn.

https://en.wikipedia.org/wiki/2013_IRS_scandal

Dette er direkte koblet til ytringsfriheten og retten til å delta i den offentlige debatt under pseudonym. Det er ikke sikkert at alle offentlige debatter burde foregå under pseudonym, men det foregår i dag en jakt på anonyme og pseudonyme ytringer som er et alvorlig angrep på vår ytringsfrihet.

Toni

26.06.2013 kl.12:40

Og hvor er ytringsfriheten når man publiserer noe som tråkker på andres religion, kulturer og skikker? er det ok, Elden?

Fetter Anton

27.06.2013 kl.15:40

Toni, det å beskytte grupper mot kritikk er et stort problem.

Det er individer som har behov for beskyttelse, ikke grupper. Det å skrive nedsettende om en religion, kultur eller skikk er ok.

Det som ikke er greit er når man antar at et individ har egenskapene en gruppe har. Om jeg sier noe nedsettende om etniske nordmenn så er det greit. Det kan være sant eller usant. Det som er problematisk og feil er å si at du er etnisk nordmann, nordmenn er slik og så og dermed er du også slik.

Det siste trinnet i den argumentasjonen er logisk feil. Grupper at kun noe som finnes i våre hoder. Individer finnes i det virkelige liv. Det å beskytte en konstruksjon som en gruppe bare fordi man kan sette navn på gruppen er problematisk.

Skriv en ny kommentar