hits

«Die Gedanken sind frei»

kommentarer En kommentar

 

9. november 1989 er blitt en historisk dag. Dagen da øst møtte vest, og det delte Europa jeg var vokst opp med sluttet å eksistere. Usikkerheten i Vest Berlin var til å ta og føle på. For oss som var der disse novemberdagene, lurte vi på om skuddsalvene ville komme. Ville Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov lytte til sin Øst-Tyske bror Erich Honecker og sikre murens eksistens? Ville de unavnede grensevaktene på østsiden følge den stående ordren om å skyte? Ville det bli et nytt Tsjekkoslovakia og gå som med Praha i 1968?

 

På vestsiden forsøkte politiet å holde oss unna muren, appåtil med vannkanoner. Ikke fordi de fryktet at vi skulle rømme østover, men for å beskytte oss selv mot det uvisse. Men østvaktene tok oss i hendene og hjalp oss opp på muren. Europa ville aldri mer bli det samme. Mente alle. Heldigvis.



DDR-regimet hadde verdens beste oversikt over sine borgere. Og etter statistikken også verdens laveste kriminalitet. Og terror hadde de ikke engang hørt om. De hadde jo kontroll. Erich Fritz Emil Mielke var den fryktede - og av regimet lovpriste - etterretningssjef med et regime så trygt at vår egen PST-sjef Janne Kristiansen, når hun skulle forklare hvordan Anders Behring Breivik kunne unnlate å bli fanget opp, sammenlignet nettopp med DDR og at ikke engang dette regimet ville ha tatt ham.

I dansk Wikipedia heter det: «I Mielkes tid som Stasichef havde han 85.000 heltidsansatte og 170.000 uofficielle medarbejdere som overvågede befolkningen i DDR. Så mange arbejdede for Stasi, at i enhver offentlig bygning var der mindst én person, som holdt Stasi informeret om alt som foregik. På Mielkes ordrer udførte Stasi bortføringer, trakassering, fængslinger og tortur af tusindvis af borgere. Mielke var en af de mægtigste og mest frygtede mænd i DDR.»

Hovedanklager under Moskva-prosessene i 1930-årene, Andrej Vysjinskij, skal ha uttalt: «Gi meg mannen, så skal jeg finne forbrytelsen.» Mielke fulgte dette mantraet og satte DDR i faktisk stand til dette med informasjon fra all den overvåkning og registrering av borgernes bevegelser, kommunikasjon og meninger som var mulig. I borgernes navn og statens interesse. Han ville sikre at de forble trygge, og at det ikke forelå noen uønsket risiko mot staten og statsstyrelsen.

I november 1989 sa folket hans klart hva de mente om «beskyttelsen» de fikk.


Folket i vest ventet nysjerrig. Ville noen fra øst slippe gjennom muren? Sikkerhetssonen til høyre der du var garantert å bli skutt.

La oss som tidsvitner sørge for at ingen europeiske borgere noen gang skal komme i samme situasjon og underkastes den samme «beskyttelse» fra statens side. 136 østtyskere døde i fluktforsøk bare fordi de ville slippe denne beskyttelsen.

Din tanke er fri.

 




Da Øst møtte Vest - Geir Staib, Tore Walaker, Anders Brosveeet og meg i tidsmaskinen.

Ã?n kommentar

15.12.2014 kl.18:42

egentlig så er den sangen fin :-)

Skriv en ny kommentar