hits

Blogg

Når skadevolder får styre pressevinklingen

Et tragisk dødsfall på Sørlandet i natt.

Det er ikke ofte i norsk presse at skadevolder får legge alle premissene for medias dekning i straffesaker. Hvorfor skjer det i dag?

En mann er skutt. Han ble lagt inn i kritisk tilstand på sykehuset. Han avgikk kort tid etter ved døden. Jeg vet ikke hvem det er. Men han har nok pårørende, og vanligvis ville media løpt til familien og forsøkt å skaffe et pent bilde av skuddofferet til neste dags avisoppslag.



Skadevolder kommer imidlertid først til Twitter. Av naturlige grunner har ikke skadelidte slik adgang. Skadevolder kan melde at de først ble skutt mot før skadelidte forsvant fra stedet. Senere fant de han igjen, og da skjøt de. I VG blir det til «skuddveksling».



De involverte tjenestemenn «blir tatt hånd om» av «sin leder». Skadevolder skal selv etterforske det VG kaller «drapsforsøk på politifolk» (fra en skutt og avdød person!), mens Spesialenheten for Politisaker kan få etterforske «politiets dødelige våpenbruk». En slik oppdeling må jo bli feil.



Jeg har ingen problemer med å skjønne at tjenestemennene har det vondt i en slik situasjon. Kanskje er også drapet berettiget etter straffelovens strenge nødvergebestemmelser. I følge politiet i VG, er det allerede klart 3 timer etter dødsfallet at det var nødverge.



Men hvorfor skjer ikke etterforskningen først, slik at påtalemyndigheten kan dra konklusjonene etterpå? Bør man ikke la Spesialenheten for Politisaker stå for uttalelser i saken, og ikke politiet selv? Og hvis dette hadde vært sivilpersoner i samme ulykksalige mulige nødvergesituasjon; ville politiet da tillatt at skadevolder og kollegaen som nærmeste vitne fikk snakke med sin leder og andre, før de var avhørt av etterforskningsinstansen og bevis og andre vitneforklaringer var sikret? Ville de tillatt at skadevolder fikk lese hele det påståtte hendelsesforløpet i media fordi en politisjef allerede har presentert det der før formelle avhør er gjennomført?

En etterforskning utført uten forhåndsbestemte konklusjoner vil trolig ha større troverdighet, og være bedre for alle involverte parter. Å opptre slik politiet gjør her, er bare å bære bensin til bålet i den kritikk som alltid kommer etter slike dødsfall.

Når Riksadvokaten svikter oss

Riksadvokaten har sendt offentlig svar i Hemsedalsaken som han blant annet har publisert avslutningsvis i en artikkel i Aftenposten i dag. Der kommer han med en lengre redegjørelse for hvorfor hans ferievikarer ikke anket Hemsedalsaken til Høyesterett, og stiller seg bak avgjørelsen.

Redegjørelsen er grundig. Den bærer preg av å være et forsvarsskrift til dels vurdert i ettertid. Men når den er grundig, er den også svært lett å angripe og kritisere. Det er noe av poenget med å kreve en begrunnelse for avgjørelser i strafferetten. Det blir mulig å «anke» og diskutere vurderingene.

I den begrunnelse som ble gitt skriftlig i påtegningene fra statsadvokaten til Riksadvokaten 13. juli, heter det - ut over at det oppgis at dommen ikke er forkynt for partene ennå og at ankefristen utløper senest 8. augst 2016 - bare:

"De tiltalte ble frifunnet for voldtektspostene. Ettersom det ikke kan ankes over bevisvurderingen under skyldspørsmålet til Høyesterett, foreslås dommen godtatt".

Allerede 2 virkedager etter at Riksadvokatembedet mottok den "fyldige" innstilling sammen med alle permene med saksdokumenter, svarte de raskt at:

"Dommen godtas i samsvar med statsadvokatens tilrådning".

Alle ankemuligheter ble dermed effektivt blokkert, før det var mulig for almenheten å ha noen oppfatning av dommen eller for sakens parter å vurdere hva som burde gjøres med den. Bistandsadvokaten og fornærmede har for eksempel etter straffeprosessloven § 107c en lovbestemt rettighet til å kunne uttale seg om prosessuelle spørsmål som ankespørsmålet.

Etter at saken sprakk i media da offentligheten og avisa Hallingdølen fikk kjennskap til dommen 2. august og kritikken begynte å hagle inn, ga statsadvokaten en supplerende begrunnelse i media. Nå het det i følge VG at den ikke ble anket fordi det bestemmende mindretall visstnok hadde drøftet om de tre tiltalte hadde vært grovt uaktsomme, og at det da ikke forelå noen saksbehandlingsfeil. Jusseksperter mente klart at dommen burde ankes.

Den begrunnelse Riksadvokaten gir idag etter å ha tygget på saken en uke etter at jeg ba dem om en nærmere begrunnelse, er i hovedsak at

- domsresultatet lest i sammenheng ikke gir grunnlag for å kalle mennenes opptreden som grovt uaktsom

- at de tre meddommere trolig måtte antas å ha tatt stilling til spørsmålet om grov uaktsomhet ved vurderingen av erstatningsspørsmålet

- at den ikke-tilfredsstillende begrunnelse for bevisresultatet under skyldspørsmålet fra lagmannsretten ikke er en opphevelsesgrunn, og at påtalemyndigheten må respektere at Stortinget har satt skanse for hva Høyesterett kan prøve, der dette faller utenfor.

De to første påstandene har jeg kommentert tidligere. For å gi en kort oppsummering av dette spørsmålet: Riksadvokaten synes å være enig med meg i at Høyesterett kunne ha prøvd spørsmålet fullt ut og at lagmannsretten (og dermed Høyesterett hvis anke ble fremmet) pliktet å foreta en slik vurdering. Det Høyesterett da måtte ha avgjort, var om de tre tiltalte sine handlinger slik de er beskrevet i lagmannsrettens dom - som er det vi alle har lest og bygger debatten på - kan gis karakteristikken at det "foreligger en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet". At Riksadvokaten mener nei, må stå for hans regning. Det kan dere alle vurdere selv uten å være utdannet jurist. Spørsmålet burde i alle fall vært forelagt Høyesterett.

Det virkelige oppsiktsvekkende er imidlertid det tredje elementet i begrunnelsen for ikke å anke saken videre.

Høyesterettsjustitiarius Tore Schei rykket ut i media julen 2009 etter at Høyesterett i flere avgjørelser hadde presisert at det var viktig at straffedommer ble gitt en tilfredsstillende begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet. I motsatt fall risikerte lagmannsrettene at Høyesterett ville oppheve dem. Han skrev blant annet:

"Høyesteretts krav til begrunnelse er til den [..] dom i lagmannsretten som utformes av de tre fagdommerne og de fire lagrettemedlemmene [..]. Det er utførlig redegjort for i dommen hvorfor det stilles et slikt krav. Det vises til plenumsdommen hvor det er pekt på at et hensyn bak et krav til begrunnelse er at rettens vurderinger skal være etterprøvbare for domfelte og allmennheten. Den domfelte og allmennheten skal kunne forstå og kontrollere hvorfor han er blitt dømt. "

Schei var overasket over at enkelte jurister og medier ikke hadde skjønt at reglene var endret med forståelsen av menneskerettighetskonvensjonens krav til begrunnelse, og at de samme jurister fortsatt trodde at begrunnelsen under skyldspørsmålet var noe Høyesterett anså seg uten mulighet til å prøve. Den aktuelle dom som ble opphevet var en fellende dom der resultatet avvek fra resultatet i den begrunnede tingrettsdommen. Schei skrev videre:

"For å ta vår sak: Lagmannsrettens dom nærmest roper på en forklaring på hvorfor den vurdering som tingretten foretok, er så gal at det tingretten fant «svært lite sannsynlig» nå ikke bare er sannsynlig, men hevet over rimelig tvil. Å la en slik behandling passere, ville etter min mening være å se helt bort fra det grunnleggende og overordnede krav til forsvarlig rettergang. Det vil også være å lukke øynene for det behov som nå burde være åpenbart for norske dommere: Å få luket ut fellende straffedommer det er grunn til å stille spørsmål ved holdbarheten av."

De samme synspunkter om begrunnelseskravet gjelder selvsagt der dommen er frifinnende. Dette understreker Høyesterett i en dom fra 21. juni 2013 der påtalemyndigheten angrep lagmannsrettens begrunnelse for en frifinnende dom i en sak om forsikringsbedrageri. Begrunnelsen viste - i følge påtalemyndigheten - at lagmannsretten ikke hadde skjønt faktum og burde supplert bevisførselen for å komme til motsatt resultat. De fikk medhold og frifinnelsen ble opphevet. Høyesterett skrev blant annet at

"[...] selv om retten normalt må kunne basere seg på det som aktor har lagt fram, kan saken likevel få en slik vending at retten plikter å sørge for supplerende bevisføring før det kan avsies frifinnende dom. Denne plikten kan også inntre selv om partene har vært enige om at supplerende bevisføring ikke har vært nødvendig. [...] Jo klarere et bilde av et straffbart forhold avtegner seg, jo mer skjerpes kravet til rettens kontroll med sakens opplysning når den allikevel ikke finner grunnlag for å avsi fellende dom."

I en forutgående avgjørelse fra Høyesterett i plenum fra 19. desember 2008 om hvorfor lagmannsrettsavgjørelser i ankesaker må begrunnes på en forsvarlig måte, heter det bl.a. at

"Begrunnelsen dels skal sikre at avgjørelsen er truffet etter en grundig og gjennomtenkt vurdering, dels at det skal være mulig å etterprøve at det har funnet sted en reell overprøving, både for den domfelte selv og for et eventuelt overordnet kontrollorgan."

I NOU 2011:13 om norske ankedomstoler, som har det talende navnet "Når sant skal skrives" er utvalget enstemmige om at begrunnelseskravet i norske domstoler må skjerpes inn (for ordens skyld opplyses at jeg deltok i utvalget). Det heter i kapittel 8.4 blant annet:

"En skriftlig begrunnelse gir innblikk i hva som har motivert avgjørelsen. Man kan si at begrunnelsen forutsettes å speile overveielsene. Den viser partene at deres argumenter er forstått og vurdert. At begrunnelsen gjør det mulig å kvalitetssikre avgjørelsen, er en sentral rettsstatsgaranti. Rett til innsyn i saker som angår en, mulighet for å imøtegå opplysninger og til å gi uttrykk for eget syn, er grunnleggende betingelser for en god og betryggende saksbehandling. Ved å begrunne sin avgjørelse viser myndighetene at maktutøvelsen er rasjonell og legitim."

Nettopp fordi Høyesterett ikke kan overprøve selve bevisvurderingen og selv avsi dom, er det viktig at domsgrunnene gjør det klart for oss hva som er vektlagt, fordi Høyesterett kan oppheve en dom der dette er uklart, uforklarlig eller uforståelig - særlig på punkter der resultatet avviker fra tingrettens dom. Altså det motsatte av hva Riksadvokaten bygger sitt etterfølgende forsvarsskrift på.

Dette er å svikte oss. Og straffeprosessens grunnleggende forutsetninger for at den skal sørge for en rettferdig rettergang som inneholder både rettssikkerhet for de tiltalte og rettsvern for de fornærmede. Det er ikke lovverket det er noen feil med, men påtalemyndighetens praktisering av dette. For å bruke Riksadvokatens egne ord i dagens brev:

"Voldtektssaker skal gis den høyeste prioritet, og det gjelder også for den foreliggende så langt de rettslige rammer tillater."

Det er bare så leit at de rettslige rammer er skuslet bort i sommervarmen og forsøksvis i stillhet.

Når Riksadvokaten peker på at det er strenge krav til stemmetallene for å finne noen skyldig, er dette en fullstendig avsporing. Så lenge vurderingen er forsvarlig og etterprøvbar, er det helt i orden og rettsikkerhetsmessig korrekt at en mindretall kan blokkere for flertallets ønske om å felle. Slik ordning har vi både i juryen og på Stortinget for viktige spørsmål som for eksempel grunnlovsendringer eller innmelding i EU. En straffedom er nok enda viktigere for den det gjelder. Enkelte land krever enstemmighet i retten for å kunne felle noen ut fra den enkle logikk at hvis èn dommer er i tvil om straffeskyld er bevist, så foreligger det rimelig tvil. Rettssikkerhet skal ikke settes opp mot rettsvern. Begge skal sikres. En begrunnelse som den vi har lest i Hemsedalsaken ville vært like angripelig om det var 2, 3, 4 eller endog alle 7 dommere som mente dette, slik også Høyesterett i plenum la til grunn i en dom av 12. juni 2009.

Hvilke konsekvenser som kan trekkes ut av påtalemyndighetens håndtering, gjenstår å se.

Det som er sikkert er at siste ord ikke er sagt.

*****

Vaskelapp: Siden jeg skrev de forrige blogginnlegg om denne saken om uthengingen av meddommerne og forslaget til anken som kunne vært sendt, som begge skjedde mens jeg var en "uavhengig og nøytral" jurist og ikke noen partsrepresentant, er jeg nå oppnevnt som bistandsadvokat for fornærmede i saken etter hennes ønske. Etter advokatreglene plikter jeg å opplyse om dette så leseren skal kunne vurdere om det har innvirkning på innlegget. Da Riksadvokaten - helt i orden - sender sitt brev direkte til media i denne saken, finner jeg det også riktig å svare offentlig. I stedet for leserinnlegg til en enkelt avis, sender jeg det heller her til fri avnyttelse.

 

 

Slik kunne en anke sett ut

Hemsedalsaken er svært omdiskutert. Det har vært diskutert både om det er begått rettergangsfeil i saken, og om resultatet er riktig. Vi som ikke har vært til stede hverken i Hemsedal eller i lagmannsretten, kan ikke vite. Men vi kan tenke og diskutere ut fra lagmannsrettens domspremisser. Les dommen først. Den er lenket her. Påtalemyndigheten har vedtatt dommen. Et av spørsmålene som er reist er om påtalemyndigheten kunne og burde ha anket frifinnelsen slik at vi kunne fått en bedre begrunnet avgjørelse uansett i hvilken retning. Hvis det er feil i saken, må de profesjonelle parter ta ansvaret. Ikke tilfeldige meddommere som skulle vært veiledet av fagdommerne om saksbehandlingsfeller. Hvis påtalemyndigheten hadde anket innen ankefristen, kunne en anke sett slik ut:

 

 

ANKE

TIL

NORGES HØYESTERETT

 

Etter ordre fra Riksadvokaten som er påtaleberettiget i saken, ankes det herved til Høyesterett over Borgarting lagmannsretts dom av 7. juli 2016.

Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner og mangelfull opplysning av saken, jfr straffeprosessloven (strpl) § 314 jfr § 323. Anken gjelder tiltalens post II - voldtekt til samleie begått av flere i fellesskap.

Den enstemmige frifinnelsen for voldtektsanklagen under tiltalens post I tas til etterretning og ankes ikke.

Tiltalens post II er tatt ut etter ordre fra Riksadvokaten da strafferammen er 21 års fengsel. Ankefristen utløper to uker etter at dommen er mottatt hos Riksadvokaten, dog senest fire uker etter at dommen innkom til Oslo statsadvokatembeder, jfr strpl § 310 siste ledd. Anken er rettidig.

*****

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens 4-3. Mindretallets votum skal legges til grunn som domsresultat, jfr strpl § 35. Høyesterett er bundet av domsresultatets faktiske beskrivelse, jfr strpl § 306 annet ledd.

Lagmannsrettens dom med ankeforhandling forsåvidt de tiltale er frifunnet etter tiltalens post II påstås opphevet.

 

Saksbehandlingsfeil:

For domfellelse etter straffeloven § 192 første ledd bokstav b kreves ikke at alle kroppsfunksjoner er satt ut av spill. Også situasjoner hvor fornærmedes psykiske evne til motstand er borte omfattes av bestemmelsen, jf. Høyesterettsdom inntatt i Retstidende (Rt) 1993 s 963. Lagmannsrettens domsbegrunnelse må vises at loven er riktig anvendt, jfr Rt 2008 s 1764, og den må vise at saken har vært tilstrekkelig opplyst for å kunne treffe en korrekt avgjørelse, jfr strpl § 294 og Rt 2013 s 905, der en frifinnende lagmannsrettsdom ble opphevet da lagmannsretten ikke hadde oppfylt sin plikt til å våke over at saken har blitt «fullstendig opplyst» når den frifant de tiltalte uten å sørge for at forhold som lagmannsretten fant uklare, ble nærmere undersøkt. Der domsgrunnene viser at lagmannsretten har avgjort saken i strid med vitterlige kjennsgjerninger eller har misforstått faktum, skal dommen også oppheves, jfr Rt 2009 s 801.

Det bestemmende mindretalls begrunnelse er mangelfull når den ikke drøfter hennes psykiske evne til motstand og hva de domfelte skjønte av denne ut fra sin egen forutgående handlemåte. Lagmannsretten vektlegger her kun hennes fysiske motstandsevne. Det burde vært nærmere sakkyndig bevisførsel om virkningen av MDMA av det omfang som retten fant bevist at hun måtte ha inntatt. Saken var ikke tilstrekkelig opplyst til å kunne avgjøres på det grunnlag det bestemmende mindretall gjorde.

 

Lovanvendelsesfeil:

Domsresultatet tar ikke stilling til om fornærmede rent faktisk var ute av stand til å motsette seg de seksuelle overgrepene. Høyesterett er derfor i denne saken avskåret fra å avsi fellende dom da domsgrunnene er mangelfulle til å gjøre dette, jfr strpl § 345. Høyesterett er videre bundet av at de tiltalte ikke forsto dette (ikke utviste forsett), da det er bevisvurdering under skyldspørsmålet.

Lagmannsrettens bestemmende mindretall hadde imidlertid en plikt til å drøfte om forholdet i tiltalen rammes av et mildere straffebud; i dette tilfellet grovt uaktsom voldtekt begått av flere i fellesskap. Det vises til Bjerke/Keiserud/Sæter: «Straffeprosessloven kommentarutgave» punkt 10 til § 38 samt til Rt 1982 s 1380 og Rt 2005 s 1775. Strafferammen her er inntil 8 års fengsel. Det kan diskuteres om lagmannsretten rent faktisk har drøftet dette. Det er en kort merknad under erstatningsspørsmålet, men vilkårene her er ulike fra straffekravet, samtidig som merknaden ikke tilfredsstiller begrunnelseskravet til domsgrunner i strpl § 40. Hvis lagmannsretten ikke har drøftet det, foreligger en saksbehandlingsfeil.

Spørsmålet om et bevist faktum er begått ved grovt uaktsomhet, hører under lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Dette har Høyesterett full kompetanse til å avgjøre. Se f.eks. Høyesteretts dommer i Rt 2009 s 299 og Rt 2005 s 893 (uaktsomt drap) og Rt 2010 s 1474 (taushetsbrudd).

For lovanvendelsesanken blir dermed spørsmålet - forutsatt at hun var ute av stand til å motsette seg overgrepene - om det faktum retten beskriver innebærer at det for de tiltalte «må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», se blant annet Rt 1970 s 1235.

Den samlede lagmannsretten har lagt til grunn at de tiltalte og fornærmede ikke kjente hverandre. Fornærmede var 18 år gammel, og de tiltalte mellom 28-32 år gamle. De tiltalte drakk seg beruset og inntok narkotika som svekket deres vurderingsevne. Fornærmede avviste tilnærmelser fra den ene tiltalte i drosjen på vei til hytta. De tilbød henne sprit, hasj og MDMA som de visste hun inntok. De spurte om og fikk svar om at hun ikke tidligere hadde inntatt MDMA. De visste hvor mye de ga henne. De hadde erfaring med virkningene av MDMA. Tiltalte nr 3 erkjente i tingretten og er dømt for å ha gitt henne Vival inneholdende diazepam, jfr tiltalens post III. Diazepam er et sovemiddel, og det er vanskelig å se hvilket legitime formål en slik overlevering kan ha. Fornærmede var kraftig ruspåvirket, hun måtte bæres inn i taxien på vei til campingvognen der overgrepene fant sted og ble båret inn i hytta over skulderen på en av tiltale med ansiktet ned. At hun var fysisk aktiv under den seksuelle aktivitet, veier ikke opp aktsomhetskravet.

Det anføres at dette er en kvalifisert klanderverdig opptreden, og at det foranlediger sterke bebreidelser for deres manglende aktsomhet til å oppdage at fornærmede var psykisk ute av stand til å motsette seg overgrepene.

Selv om dommen skulle oppheves på rettsanvendelsen knyttet til grov uaktsomhet og ikke saksbehandlingsfeil knyttet til forsettsvurderingen, skal lagmannsretten ved ny prøving av saken prøve alle sider på nytt. Herunder kan lagmannsretten, om bevisbildet skulle tilsi det, både dømme for forsettelig overtredelse, grov uaktsom overtredelse eller frifinne, jfr Rt 2009 s 130.

 

Kravet til ankefremme:

Høyesterett skal etter strpl § 323 kun gi Samtykke til ankebehandling når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett.

Saken har prinsipiell betydning utenfor den foreliggende sak ved at Høyesterett kan ta stilling til hva som utgjør grov uaktsom knyttet til voldtektsbestemmelsen. Det foreligger ikke rettspraksis på dette. Dertil er det av andre grunner særlig viktig å få saken prøvet i Høyesterett. Staten har forpliktet seg til å gi borgerne effektiv beskyttelse mot alle integritetsovergrep etter Menneskerettskonvensjonens Art 2, 3 og 8 sammenholdt med Art 13, jfr Rt 2013 s 588 og Menneskerettsdomstolens avgjørelse av 28.06.2016 i sak EMDN-2014-43641 mot Norge. En mangelfull domsbehandling kan være en krenkelse av denne forpliktelsen, samtidig som det av hensyn til fornærmede og at almenheten skal ha tillit til rettspleien, er viktig at det foreligger en forsvarlig begrunnet dom uaktet hvilket utfall saken får. Også av hensyn til de tiltalte er det av betydning for deres omdømme at det fremgår at en frifinnelse er forsvarlig begrunnet. En ny behandling av saken vil ikke kunne gjøre noen urett. Hvis frifinnelsen er riktig, står den seg også ved ny prøving og en bedre opplyst sak.

Anken påstås fremmet.

 

Oslo, en dato innen ankefristen

Oslo Statsadvokatembeder

Statsadvokat NN

La meddommerne i fred!

I et demokrati anser vi det som viktig å ha et rettssystem der folket har avgjørende innflytelse før statens maktapparat påfører noen straff. Vi oppfordrer hvert fjerde år vanlige folk om å melde seg til tjeneste og utføre sin borgerplikt. Denne plikten består etter domstolloven §100 i å dømme så som rettest og sannest å være etter egen overbevisning innenfor rammene av norsk lov. Til den enkelte straffesak trekkes meddommere eller jurymedlemmer ut etter tilfeldighetsprinsippet med like mange av hvert kjønn. Det er straffbart å unndra seg tjeneste som meddommer, og et ugyldig forfall straffes normalt med rettergangsbot.



For to århundreder siden fikk vi en jurylov som tillot og lovbestemte at de som gjorde tjeneste i de alvorligste straffesakene - jurysakene - ikke skulle behøve å oppgi utad hva de stemte i skyldspørsmålet. Juryen skulle fremstå som et enhodet troll der det eneste som skulle forlate juryrommet var om de samlet svarte "nei" eller "ja med mer enn 6 stemmer". Dersom ikke minst 70% av jurymedlemmene var overbevist om straffeskyld, skulle det kollektive svaret være nei. Både det strenge beviskravet og kravet til et kvalifisert flertall skulle sikre at idealet om at rettssamfunnets største dyd var å ha garantier mot at noen ble dømt uskyldig. "Det er bedre at 10 skyldige går fri enn at 1 uskyldig blir dømt" nikker alle på hodet av. Slik må og vil vi jo ha det. Strafferetten er ingen arena for kamp mellom offer og påstått gjerningsmann. Strafferetten skal bare brukes når det er helt sikkert - hevet over enhver rimelig tvil - at noen er skyldige.

Anonymitetskravet ble særlig begrunnet i at ingen lekdommere skulle behøve å frykte hevn eller represalier fra de tiltalte dersom de fant dem skyldige. At staten som "motpart" i straffesaker skulle være ubehagelige ved frifinnelse, hadde ingen tenkt tanken på.
 

Jeg deltok i 2010-2011 i en offentlig utredning om lekdommerordningen i Norge. Vi avga NOU 2011:13 som omhandler ankeordningen. Vi fikk gjennomført en undersøkelse blant meddommerne og jurymedlemmer om hvorvidt anonymiteten bør opprettholdes i de alvorlige sakene. Over halvparten av de som gjør tjeneste som lekdommere ønsker å være anonyme med hensyn til sin stemmegivning. Mange var likegyldige. Kun 6% synes det er en fordel at navnene opplyses. I innstilingen skriver vi bl.a.:

"Avgjørende for at ordningen med anonymitet ønskes videreført, er hensynet til frie overveielser under rådslagningen. Anonymitet verner mot opinionspress i forkant og mot negative reaksjoner i etterkant av saken, og gjør det derfor mindre belastende å treffe upopulære avgjørelser. Særlig viktig er dette når det tas stilling til bestemmelser av skjønnsmessig karakter, og i sær det strafferettslige beviskrav. Behovet for å legge til rette for frie overveielser er formodentlig størst i de alvorlige straffesaker, saker som også er de som i hovedsak vies offentlig oppmerksomhet. Det at medlemmer av lagretten har bekymringer som de ovennevnte vil -  uavhengig av om det er grunnlag for disse - kunne tenkes å virke negativt inn på rådslagning og stemmegivning om anonymitetsordningen ikke videreføres. "

Skal noen fortsatt ønske - og makte - å gjøre tjeneste ved å yte sitt beste og gi en samvittighetsfull vurdering, kan vi ikke ha en lynsjemobb av aktivister som ikke har vært tilstede i retten, som måtte mene de som har avgjort tar feil og bør utsettes for represalier eller sjikane.

Herunder må vi huske at det alltid er fagdommerne som skriver dommen - også på vegne av meddomerne hva enn de er i flertall eller mindretall. Er formuleringene dårlige, behøver det ikke være noe feil med meddommernes tankegods. Når grov uaktsomhet ikke synes vurdert, er det fagdommernes ansvar å sørge for at alt vurderes av alle dommerne og formuleres på en forsvarlig måte i dommen.
 
I den mye omtalte voldtektssak fra Hemsedal mener mange mye. Selv har jeg gitt uttrykk for at jeg ved å lese meddommernes avgjørende bevisvurdering holder det sannsynlig at Høyesterett ville kommet til at de tiltalte hadde opptrådt grovt uaktsomt, og derfor kunne vært domfelt. Det er ren rettsanvendelse og saken ville vært godt egnet til å trekke de prinsipielle juridiske grensene for hva som er grov uaktsomhet i en voldtektssak. Hvis domsgrunner ellers er inkonsekvente, uforståelige eller i strid med sunn fornuft, kan en dom ankes til opphevelse på saksbehandlingsfeil. Det er derfor vi har krav til domsgrunner. Det er imidlertid opp til statsadvokaten og riksadvokaten hva de vil prøve for Høyesterett, og her valgte de i stedet å godta dommen på vegne av "We the People" - folket. Kanskje ligger det mer under enn vi avislesere kjenner til og hva som fremgår av dommen. Hvis Høyesterett i stedet for selv å avsi dom hadde opphevet lagmannsrettens dom, måtte påtalemyndigheten for tredje gang ha forsøkt å få en domfellelse i lagmannsretten. Kanskje trodde de ikke på det? Jeg vet ikke. Jeg var ikke der. Hverken i Hemsedal eller i lagmannsretten.
 
Jeg har vært med på voldtektsanklager der fagdommere ville frifinne, men hvor de ble overstemt av lekdommere. Jeg hørte ikke lynsjemobbens angrep mot lekdommerne i den saken. Et systems berettigelse kan vanskelig være avhengig av hvilket konkret bevisresultat de kommer til.
 
Om en part er uenig med lagmannsretten, får parten som er uenig og mener å ha rettslig grunnlag for det, heller anke. Så får Høyesterett - ved navngitte profesjonelle dommere - treffe den endelige avgjørelsen som de må stå for. Og de står vanligvis godt.

Når dommeren dømmes

Sveriges Høyesterett avsa 9. juni en dom der en tingrettsdommer og en aktor ble straffet for ikke å ha løslatt en person fra varetekt.

En polsk herremann ble mistenkt for promillekjøring, og endte 12. oktober 2014 i arresten i Gøteborgsområdet. Da det var fluktfare ble han varetektsfengslet frem til dom kunne avsies i løpet av noen uker. Da analyseresultatet kom i retur 20. oktober 2014, viste det seg at han hadde 0,44 i promille. Det er fortsatt straffbart, men ville gi polakken en bot og ingen fengselsstraff. Polakken ble likevel sittende i varetekt frem til en dommer oppdaget fadesen 29. oktober.


Svensk promillelovgivning er trolig endret etter 1928 men storyen er god :-)


Riksadvokaten grep inn i saken, og ville ha både aktor og dommeren som unnlot å løslate polakken straffet. Og nå har Høyesterett gitt han medhold. Hver av de to må ut med ca 100 000 kroner i bot.

Akkurat som i Norge bestemmer den svenske straffeprosessloven at "retten eller påtalemyndigheten skal løslate den siktede når grunnlaget for fengsling ikke lenger er tilstede". Men til motsetning av i Norge, passer svenskene på at bestemmelsen overholdes. Aktor straffes for at han ikke så på saksdokumentene fra den sakkyndige rapporten kom inn på hans kontor mandag 20. oktober helt frem til fredag 24. oktober 2014. Det utgjør en straffbar tjenestefeil, sier Høyesterett. Det var ingen unnskyldning at han hadde en anstrengt arbeidssituasjon eller var borte i rettssaker. Han hadde mulighet til å se rapporten allerede 20. oktober, og må da selv ta ansvaret for at han lot være å lese den på noen dager med den den følge at polakken ble sittende i varetekt.

Dommeren som fikk saken på bordet sitt til å gjennomføre hovedforhandlingen, straffes fordi hun ikke straks så at vedkommende som hun visste var i varetekt ikke hadde noe lovlig fengslingsgrunnlag. Selv om det ikke var hun som hadde fengslet polakken, var det en embedsplikt for enhver dommer som fikk med saken å gjøre å beordre polakken løslatt. Hun skulle sett at han ikke lenger kunne mistenkes for det han opprinnelig ble fengslet for. At polakken kunne mistenkes for et annet og mindre lovbrudd, var uten betydning. At hun ikke så det var en tjenestefeil som kostet henne dyrt.

Svenskene er meget nøye på at det "Av rättssäkerhetsskäl ställs generellt höga krav på en korrekt hand-läggning inom rättsväsendet". Lurer på når Spesialenheten for Politisaker i Norge vil starte å se på frihetsberøvelsene som foretas, og hvor terskelen for ansvaret for de som står for frihetsberøvelsene blir lagt. Jeg er ikke uten videre overbevist om at vi vil se like alvorlig på frihetsberøvelse som de gjør i vårt naboland.

Hva polakken til slutt fikk i straff sier historien intet om. Men trolig er erstatningen for uberettiget fengsling høyere.

Når lesekunnskapene forsvinner i iver etter mer overvåkning

Justisminister Anders Anundsen gjesteblogger mot meg i Nettavisen idag på bakgrunn av min advarsel i går om at hans overvåkningsiver var for stor. Og retorikken mangler ikke:

«Elden er svært opptatt av at regjeringen vil innføre dataavlesning som et virkemiddel for å avdekke kriminalitet. Han mener det dermed vil være slik at det «ikke [er] det du sier som overvåkes, men det du tenker og vet». Dette er en underlig innfallsvinkel. Hvis det er slik han oppfatter at dataavlesning virker, er det kanskje ikke så rart at han som eneste utvalgsmedlem i Metodekontrollutvalget var motstander av forslaget.»

Jeg er meget spent på å få høre om justisminister Anundsen har lest vår innstilling. Sitatet tyder i så fall på manglende lesekunnskap. Utvalget besto av to dommere, to jusprofessorer, økokrim-sjefen, PST-ledelsen, Stortingets nåværende visepresident, en polititjenestekvinne og lille meg. Utvalget drøftet spørsmålet om dataavlesning i kapittel 23 i NOU 2009:15.

Utvalget var enstemmige på at det ikke var behov for å innføre en egen bestemmelse som tillater dataavlesning som generell metode. Vi var også enstemmige på at vi aksepterte at politiet - som en del av gjennomføringen av kommunikasjonskontroll der det ble tillatt - måtte få adgang til å bryte seg inn for å komme rundt kryptering av det materialet som ble sendt over internett. Det er ingen dissens i utvalget her. På side 237 sier vi følgende:

«Utvalget foreslår ikke å innføre dataavlesing som metode med det formål å gi politiet mulighet til fortløpende å overvåke all aktivitet i et datasystem. Derimot foreslås det at dataavlesing innføres som en mulig gjennomføringsmåte for kommunikasjonskontroll og hemmelig ransaking, slik at politiet settes i stand til å sikre informasjon som er kryptert eller på annen måte er gjort utilgjengelig.»

På side 248 i vår anbefaling skriver vi:

«Utvalget presiserer derfor at dataavlesingen må innrettes slik at det ikke fanges opp opplysninger ut over det som er nødvendig for å kunne gjennomføre en kommunikasjonsavlytting eller en hemmelig ransaking og beslag. Dersom det er nødvendig for politiet å skaffe seg mistenktes oppstartspassord til et datasystem, må gjennomføringen av eventuell key-logging innrettes slik at det er tastetrykkene i oppstartsfasen som registreres, ikke en fortløpende registrering av alle tastetrykk over en lengre periode som derved gir informasjon ut over det som er nødvendig.»

Vi ville ikke ha en egen bestemmelse i loven om dataavlesning, men tok med et avsnitt om at dette var en mulig fremgangsmåte for effektivt å etablere en lovlig kommunikasjonskontroll, jfr strpl § 216a femte ledd.

Dette var et godt kompromiss, som i følge ØKOKRIMs høringsuttalelse til Justisdepartementet i 2015 tilfredsstilte de behov man hadde for å opprettholde en effektiv mulighet til å avlytte kommunikasjon mellom to parter til tross for økt krypteringsmulighet. Man ville fange opp akkurat det samme som før. Anundsen har imidlertid i stedet øket overvåkningsadgangen dramatisk, og med en usevanlig lav terskel for når den kan iverksettes og uten noen begrensning på bruk av overskuddsinformasjon. Så sent som 7. april 2016 synes Riksadvokaten å støtte Økokrim, og det er ikke spor av et ønske om en ny metode for tankekontroll. På høringen i Stortingets Justiskomite presiserte Riksadvokat Tor Aksel Busch tvert imot at:

"For Riksadvokaten er det som fremhevet i vår tidligere høringsuttalelse, et overordnet krav til ny lovgivning at det rent faktisk blir mulig å få tilgang til kommunikasjonen på samme måde som ved tradisjonell avlytting av en telefonsamtale. Hva som kreves for å gjennomføre dette i praksis er i første rekke et teknisk spørsmål."

Verre er det at justisministeren ikke synes fullt ut å forstå hva generell dataavlesning er. Det er en kraftig utvidelse av dagens metodebruk og inngrep i enkeltmenneskenes frihet. Å tillate direkte tapping av alt som skjer på en datamaskin, ipad, smarttelefon eller kopimaskin i en periode på to uker med mulighet for forlengelse, fanger opp alt som alle i familien gjør og alt hva øyet i datamaskinen ser. Det er å sette politimannen inn i stuen samtidig som han tar opp alt som blir sagt og gjort. Hvem som leser hvilke bøker, hvem som slår opp på hvilke oppslagsord i leksikon og alt man måtte skrive eller kladde hva enn man sender det eller brenner det etter å ha tenkt seg om.

Dataavlesning er i NOU 2009:15 presisert å være «et ellers straffbart innbrudd i et datasystem». Utvalget skriver at dette er «et svært kraftig inngrep i enkeltmenneskers personvern». Det overtrer en grunnleggende terskel der ikke bare det man kommuniserer til andre blir overvåket, men også det man gjør og tenker alene. Straffebestemmelsen er satt fordi personvernet knyttet til tankekontroll regnes som en så beskyttelsesverdig interesse at samfunnet må reagere med straff for de som bryter det.

Jeg noterer meg at justisministeren er åpen for å heve terskelen for når inngrepene kan brukes, og at Stortinget inviteres til å skjerpe inn dette. Det er jeg sikker på at vil skje. Heldigvis.

Jeg er også glad for at justisministeren har endret oppfatning når det gjelder avlytting med lyd og bilde ut fra det han sa i Stortingets spontanspørretime 11. mai i år, selv om det fortsatt er feil at straffeprosessloven § 202a har noen form for «dagens henvisning til personopplysningsloven» om hva fjernsynsovervåkning innebærer. Vi er sikkert enige om at dagens lovtekst ikke har andre koblinger til denne loven enn definisjonen av hva som er offentlig sted, jfr:

«Når det foreligger skjellig grunn til mistanke om en eller flere straffbare handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan politiet iverksette skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted som nevnt i personopplysningsloven § 40 når slik overvåking vil være av vesentlig betydning for etterforskningen.»

Straffeprosessloven §202a bruker bevisst ordlyden fjernsynsovervåkning og har ingen referanse til kameraovervåkning slik personopplysningsloven har i § 36. Bakgrunnen for det skriver jeg om i min forrige blogg. I Anundsens melding til Stortinget Prop L 68 (2015-2016) punkt 12.1 er dette misforstått slik at det kunne snikinnført full romavlytting med bilde også i mindre alvorlige saker ved den ordlyd han foreslo i strpl § 202a, og som vårt enstemmige utvalg utelukker som en mulighet ut fra personverninngrepet det vil representere.

Men kjære justisminister. Vær snill og les det vi skriver selv, og ikke la andre gjøre det for deg. Tenk også selv, gjerne ved hjelp av internettsøk for å klare opp i tankene. Jeg skal love å ikke dataavlese tankene. Så er det ingen skam å snu. Og ingen vil lenger betvile dine leseegenskaper.

 

Når vi lures inn i overvåknings- samfunnet

I Regjeringens forslag til nye overvåkingsmetoder vil politiet kunne få tilgang til dataavlesing som en helt ny overvåkingsmetode. Det åpner for at det du sitter og skriver i en epost eller sier i en videosamtale kan bli lest og sett av politiet - i sanntid, samt at politiet registrerer alle internettsider du noen gang har søkt på.

Stortinget er neste uke invitert til å bestemme at staten kan spionere på alt privatborgere gjør på datamaskinene sine uten at det behøver å foreligge noen konkret mistanke mot dem. Men det verste er at romavlytting med bildeopptak lures inn bakdøren uten at noen er invitert til demokratisk debatt.

Aftenposten og Nettavisen har i dag satt fokus på den nye etterforskningsmetoden «Dataavlesning» som regjeringen har foreslått innført.

Dataavlesning innebærer at politiet kan hacke seg inn på din datamaskin, kopimaskin, ipad eller smarttelefon og i samtid få overført til seg alle tastetrykk eller kopier du foretar. Det være seg mail, dagbok, private notater og utkast til disse, kildelister, oversikt over sider du besøker på internett, bestillinger du foretar m.v., og uten at du skal ha noen krypteringsmulighet for å hindre slik spionasje.

Det er ikke det du sier som overvåkes, men det du tenker og vet.

Metodekontrollutvalget som utredet forslaget for regjeringen - der jeg var eneste advokatmedlem - advarte enstemmig mot å innføre generell dataavlesning som metode. Utvalget besto av representanter for dommerstanden, universitetet, PST, Påtalemyndigheten, Politiet og politikerne.

Datatilsynet gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at dataavlesing - selv som en videreføring av eksisterende metoder - vil innebære at «tanker, assosiasjoner og ønsker som kanskje engang aldri var tenkt kommunisert til noen andre blir gjenstand for politiets behandling». Datatilsynet mener at man «[b]illedlig kan[...] si det slik at det ikke bare er ens kommunikasjon som avlyttes, men ens dagbok», og at metoden «er så inngripende at den ikke bør innføres,selv som et virkemiddel for å gjennomføre andre metoder».

Økokrim peker i sin høringsuttalelse på at Metodekontrollutvalgets anbefaling om ikke å tillate generell dataavlesning er «en pragmatisk mellomløsning som vil gi tilstrekkelige muligheter til å ivareta Økokrims behov». Det er riktig. Vi hadde et kompromiss som alle kunne leve med. Trodde vi.

På tross av dette har regjeringen foreslått en slik ordning, og begrunner dette med at «politiet ønsker det». Et nøye fremdiskutert kompromiss visket ut med et pennestrøk.

Terskelen for å tillate myndighetene slik overvåkning er dessuten foreslått så lav at den knapt er tilstede i de tilfeller der myndighetene kan tenke seg å ønske oversikt over borgernes bevegelser.

Dersom «det er grunn til å undersøke om noen forbereder en handling» som f eks å fremsette en simpel trussel på internett eller gjennom media som rammer en stortingsrepresentant, regjeringsmedlem eller dommer i Høyesterett, kan PST rykke ut med lovlig hacking og innbrudd for eksempel på jobben eller redaksjonen etter ordre fra sjefen i PST.



 

Vedkommende behøver ikke å ha truet noen før, og det behøver ikke å være kvalifisert mistanke om at en trussel kommer til å bli fremsatt. Grensen mellom trusler og ytringsfrihet er hårfin, og nettopp det man i et diktatur setter store krefter inn på å ha kontroll over. I et demokrati derimot verner vi normalt om borgernes privatliv også der de er uenige med makta.

Hvis dette går gjennom som foreslått uten ytterligere avgrensninger, er jeg bekymret for om lovverkets ytterrammer passerer testen for å være et demokrati.

Det verste med forslaget er imidlertid det som er skjult og som forsøkes lurt inn bakdøra. For å drive med romavlytting i Norge kreves strenge vilkår oppfylt. Det er dessuten ikke lov til å romavlytte ved bruk av billedovervåkning. Det er kun lyd som kan sikres.

I dagens straffeprosesslov har vi en metode som heter «Fjernsynsovervåkning på offentlig sted». Dette er ment som en metode som kan avhjelpe tradisjonell spaning og målrette denne bedre - altså begrense overvåkningen.

Da Stortinget vedtok ordningen i 1990 var man enige med Datatilsynets bemerkning om at dette gjaldt såkalt «optisk overvåkning» eller «billedovervåkning». Stortinget presiserte at det å drive avlytting av lyden samtidig med billedopptak ville være ulovlig etter denne bestemmelsen, og kunne straffes etter daværende straffelovens § 145a (jfr Ot prp 56 (1989-1990) for de mer interesserte).

I 2012 ble personopplysningsloven endret slik at det ble presisert at det krevdes konsesjon for alle som drev med kameraovervåkning "hva enn denne var med eller uten opptak av parallell lyd" - det var altså en innstrammingslov. Det ble naturlig nok ikke foretatt noen endringer i straffeprosessloven i forbindelse med dette (Prop 47 L 2011-2012).

I regjeringens forslag nå skal romavlytting tillates både på offentlig og privat plass (unntatt private hjem, men for eksempel i møterom, redaksjoner, forsamlingssteder, kontorer, besøksrom i fengsler og sykehus, kirker og moskeer m.v.) dersom man også tar opp bilde samtidig (!).

Dette gjøres gjennom en såkalt teknisk endring i straffeprosessloven § 202a ved å bytte ut ordet «fjernsynsovervåkning» med «kameraovervåkning». Justisdepartementet skriver under avsnittet «gjeldende rett» at endringen i personopplysningsloven i 2012 gjorde at vi nå i realiteten har «kameraovervåkning» i straffeprosessloven, og foreslår deretter «å presisere straffeprosessloven» ved å bytte ordet fjernsynsovervåkning med kameraovervåkning samtidig som man i straffeprosessloven definerer kameraovervåkning til å være «overvåkning med og uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale».

En genistrek for de som ønsker nye spionasjemetoder uten noen som helst demokratisk diskusjon og i strid med Stortingets vedtak om begrensning av romavlytting.

For kameraovervåkning - nå også med opptak av lyd - skal ikke begrenses til de alvorligste lovbrudd som Stortinget har åpnet for romavlytting for.

Det skal kunne brukes for eksempel mot den som kan mistenkes å ha ervervet en brukerdose med hasjis - herunder ved uaktsomme overtredelser - som er bøteforhold ved straffeutmåling. Og haster det skal påtalemyndigheten kunne beslutte iverksettelse uten å vente på en dommer.

Så nå er det bare for politiet å hacke seg inn på Smart-telefonen din på en fest og fjernstyre opptak av lyd og bilde gjennom telefonen som du tror er skrudd av, for så å forfølge alle som var på festen.

Og fremkommer det litt overskuddsinformasjon om andre forhold som drikking fra en flaske for mye som ble tatt med over grensen eller servering til en 17 åring, så kan det også brukes fritt av politiet.

I tillegg til at alt kan lagres og deles selvsagt. Spiller ingen rolle om noe galt eller ikke galt sies eller observeres, så lenge det har statens - eller samarbeidende lands etterretningsorganers - interesse. Så kommer i tillegg misbruksfaren. Men det er en annen skål.

Mayday. SOS.

 

 

NAV-Finansiert rømning?

Dagbladet kan melde at en overgrepstiltalt herremann som har unndratt seg norsk politi og lever på rømmen i Syria, finansierer sitt livsopphold med norske midler som fortløpende utbetales fra NAV. Politiet beklager seg over dette.

-Vi kan ikke gjøre noe, sier NAV.

Det er tull - og NAV kan måtte gå like i fengsel om de fortsetter med det.

 

Arbeidminister Anniken Haugli har forsåvidt tatt det politiske poenget. Hun sier de må gjøre noe med loven. Det er en politikers prerogativ. Men det er ikke nødvendig i denne saken. Lovverket er godt på plass allerede, hvis politiet og NAV ønsker å bruke det.

For noen år siden fikk en meritert Se og Hør journalist (hvis det heter det) en bot fra Økokrim. Hun hadde møtt finansakrobaten Ole Christian Bach på rømmen i utlandet, og han fikk et tipshonorar for å møte henne. Hun fikk en mye større bot. Ved å gi penger til en nordmann på rømmen, hadde hun overtrådt straffeloven. Journalisten slapp juridisk sett billig unna. Samme lovbrudd ga en kvinne 30 dagers fengsel i Borgarting lagmannsrett i mai 2015 fordi hun lot sin kjæreste stå i garderobeskapet hennes i 10 minutter og sa til politiet at han ikke var der.

Journalisten kunne ikke forsvare seg med at det bare ble utbetalt vanlig lønn (tipshonorar) til rømlingen. Det påvirket ikke straffbarheten så lenge hun var klar over at han var på rømmen. NAV kan heller ikke fortsette en utbetaling etter at de er klar over dette uten å komme i straffeansvar etter nåværende straffelov § 160.

Dessuten har politiet i tillegg en lovhjemmel i straffeprosessloven § 220 til å fryse alle midler tilhørende en som er etterlyst og siktet for en straffbar handling som kan medføre mer enn 2 års fengsel - som for eksempel seksuelle overgrep. Formålet er å presse vedkommende tilbake til Norge for å svare for seg overfor retten. Når ytelsen er forfalt kan den fryses. Pengene må ikke føres ut av landet først og NAV plikter ikke å betale dem ut av landet. Så her er det ikke mangel på verktøy i statens skrin, men mangel på håndtverkere som bruker dem eller som har åpnet skrinet. En liten intern instruks om saksgang i NAV burde holde.

En annen ting er at det fra et politisynspunkt trolig hadde vært lurere å la utbetalingen løpe for å spore opp og ta seg kontroll på rømningen. Så vi får håpe dette ikke var taktikken som nå er ødelagt ved medieoppslaget.

 

Odins Ravner

Plutselig diskuterer halve Norge begrepet «Borgervern». Men vet noen hva det egentlig er?


Odins sønner og deres hund i dialog med politiet i Drammen 27.02.2016

De som helst vil bruke jussen politisk mot det de ikke liker eller personer og meninger de er mot, får et definisjonsproblem. Hvordan skal vi prøve å bruke loven mot Odins soldater eller hans sønner, men samtidig lovprise virksomheten vi liker og er avhengige av i Natteravnene?

I politiloven fra førkrigstiden i 1936 ble det vedtatt i paragraf 28 at

«Frivillige ordensvern må ikke oprettes. Den som opretter eller er med i et ordensvern straffes med bøter eller med fengsel optil 6 måneder»

I Store Norske Leksikon skriver Magnar Aukrust: «I det turbulente politiske klima som hersket i mellomkrigsårene dukket det opp flere private borger- eller ordensvern, ofte med en politisk forankring. Mangelen på politisk nøytralitet og objektivitet førte til at det i politiloven av 1936 ble innført et totalforbud mot frivillige ordensvern»

Bestemmelsen har - i følge Lovdata - aldri vært brukt til å dømme noen.

Bestemmelsen ble vedtatt i sammenheng med en annen lov av sin tid som var Uniformforbudsloven av 1937. Denne lød i § 1

«Det er forbudt å bære uniform, uniformsdeler, armbind eller annet dermed likestillet, iøinefallende tegn som utpeker bæreren som tilhenger av en politisk organisasjon eller meningsretning»

Heller ikke denne bestemmelsen har - selv om den formelt først ble opphevet 1. oktober 2015 - hatt noen særlig bruksnytte etter at annen verdenskrig startet. De av oss som var med i AUF, Unge Høyre og lignende organisasjoner på 80-90 tallet visste nok lite om at vi daglig var lovbrytere ut fra lovteksten i seg selv. Heldigvis tilsa både bevegelsfriheten og organisasjonsfriheten som elementære menneskerettigheter at loven ikke kunne brukes etter sin ordlyd.

Politilovens bestemmelse ble imidlertid formelt videreført i ny politilov i 1995 i følgende språkdrakt i § 26 - som har to ledd:

«Det er forbudt for andre enn politiet å organisere eller delta i privat virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted.

Forbudet i første ledd er ikke til hinder for at det etableres vakthold som tilsikter å beskytte person eller eiendom eller verne om naturen. Forbudet er heller ikke til hinder for at en arrangør av allment tilgjengelig sammenkomst eller tilstelning etablerer vakthold for å opprettholde ro og orden under arrangementet.»

Bestemmelsen har imidlertid også en overskrift som hjelper oss på vei: «Forbud mot privat rettshåndhevelse»

I Justisdepartementets forberedelser til loven heter det (Ot.prp 22 (1994-95)) at:

«Første ledd inneholder et forbud mot organisering eller deltakelse i sammenslutninger som har opprettholdelse av den offentlige ro og orden eller alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted som formål.

annet ledd presiseres det at organisert vakthold med sikte på vern av person, eiendom eller naturen ikke er forbudt. Forbudet i første ledd omfatter heller ikke vakthold som skjer i regi av organiserte ordensvern ved allment tilgjengelige sammenkomster. Begge disse typene vakthold skal ha et defensivt preg. Bestemmelsen innebærer imidlertid ingen innskrenkning i den adgang enhver borger har til å ta i bruk makt i enkelttilfeller i henhold til straffelovens bestemmelser om nødrett og nødverge. Pågripelser kan foretas hvis vilkårene i strpl. § 176 første ledd er til stede. Den pågrepne skal i slike tilfeller straks overlates til politiet, jf strpl. 176 annet ledd.»

Her kunne departementet med hell også nevnt og vist til (nåværende) straffelov § 196 som også gjelder offentlige ro og orden, og der alle - også Odiner og Ravner - plikter å gripe inn for å avverge pågående alvorlig kriminalitet, med mindre plikten til å gripe inn «ikke kunne oppfylles uten å utsette ham selv, hans nærmeste eller noen uskyldig for siktelse eller tiltale eller fare for liv, helse eller velferd». Blant de alvorlige lovbrudd du kan straffes for ikke å gripe inn mot, er grov kroppsskade, mishandling og vold fra nærstående, å hensette noen i hjelpesløs tilstand, voldtekt og ran. Eller forsøk på slike handlinger.

I anledning diskusjonen om Odins Soldater, sendte Politidirektoratet ut en klargjøring forrige uke. De sondrer blant annet slik:

«Det er ikke akseptabelt at grupperinger opptrer som, eller gir inntrykk av å være en form for "borgervern", og patruljerer i gatene i den hensikt å opprettholde ro og orden, og eventuelt griper inn i situasjoner og ordensforstyrrelser.

Regelen om forbud mot privat rettshåndhevelse gjelder i alle tilfeller og alle politidistrikt. Men, lokalt politi må foreta konkrete vurderinger ut fra den stedlige situasjonen hvis organiserte grupperinger, som Odins soldater, annonserer at de ønsker å patruljere eller drive en form for borgervernsvirksomhet. Tilstedeværelse av voksne, edru mennesker i sentrumsmiljøer for å skape trygge omgivelser, uten at dette er, eller utgir seg for å være borgervern eller organisert patruljevirksomhet, er fullt lovlig. J.fr. Nattravnorganisasjonenes virksomhet.»

Ergo. Det foreligger en begrensning til å være observatører og eventuelt tilkalle politiet ved generell uorden, men samtidig en rett til å gripe inn hvis noen utsettes for et angrep på kropp eller gods og en plikt til å gripe inn dersom angrepet er så alvorlig at avvergeplikten inntrer. I alle tilfelle skal ikke inngrepet være større enn det som er nødvendig for å hindre det, og personer kan ikke holdes pågrepet lengre enn til de er overlatt til politiet for rettshåndhevelse. Å holde seg innenfor disse rammer, er ikke utøvelse av ulovlig borgervern.

Kjerneverdien i Natteravnenes tjenester er ikke å gripe inn. Det er ved sin blotte tilstedeværelse å sørge for at situasjoner ikke eskalerer og at befolkningen kan føle trygghet ved å ha dem rundt seg. Slik - og trolig også derfor - har det også fungert bra i alle år.

Det er ikke rart at Natteravnene reagerer med perpleksitet over å få denne typen «konkurrenter» og ikke ønsker å bli sammenlignet med dem. De må imidlertid behandles etter samme regelsett i et land der det er likhet for loven, og der politiets fremste oppgave er å overholde lovverket likt mot alle. Ulovlig er slik virksomhet i alle fall ikke.

Så får vi som borgere heller ønske oss at det er nok politi ute på gatene - gjerne sammen med uniformerte politigodkjente ordensvakter - til at annen patruljering ikke er nødvendig. De siste dagene ser det i alle fall ut til at Odins soldater har fått politiet ut på gatene på kveldstid - for å passe på hva de gjør. Men med den heldige bieffekt at politiets tilstedeværelse opprettholder ro og orden også ellers. Noe for Anders Anundsen å bygge videre på, spør du meg.

Men noe 2000-talls problem knyttet til nye eller gamle landsmenn er dette ikke. Det holder det sa Gundersen, det greier seg med det. I 1948.

Når loven ønsker Svartedauden velkommen

En mann som ble mistenkt for å ha smittsom tuberkolose vandret i følge Dagbladet flere uker rundt i Levanger - både blant friske i byen og blant syke med svekket immunforsvar på sykehuset. Mannen nektet å følge legens klare råd om å legge seg inn på isolasjonsavdeling mens sykdomsmistanken ble avklaret.

I en tid der flere smittsomme sykdommer - eller mistanke om dette - kan komme inn over våre landegrenser fortere enn vi aner, er dette ikke forsvarlig.


(Illustrasjon fra Wikipeida)

Smittevernloven tar utgangspunkt i at pasienter med slike mistanker selvsagt frivillig vil la seg legge inn både for selv å få behandling, men også for å beskytte andre. Men hva når pasienten nekter?

Etter dagens lov kan sykehuset og kommunelegen fremme en sak for en nasjonal nemnd som skal saksbehandle dette før de har nemndsmøte, og det fattes og skrives et vedtak. I mellomtiden gjør pasienten som han vil. Oppsøker byen og sykehusets fellesområder om han føler for det.

I Levanger rakk man ikke fatte slikt vedtak før noen uker var gått, og det ikke lenger var behov for vedtaket. Heldigvis overvant både pasienten og de øvrige i lokalsamfunnet faresituasjonen. Men det var ikke pasientens eller lovverkets ære.

Menneskerettskonvensjonen Artikkel 2 og 3 pålegger staten å iverksette nødvendige tiltak for å beskytte innbyggernes liv og helse. Konvensjonens Artikkel 8 gir staten mulighet til å gripe inn i pasientens privatliv for å beskytte den generelle folkehelsen, så lenge han etter Artikkel 5 har anledning til å prøve frihetsberøvelsen for en uavhengig domstol. Vi skal selvsagt ikke tilbake til den gamle Sovjettiden der opposisjonelle diagnostiseres og deporteres heller. Men vi kan på den annen side ikke ofre folkehelsen i frykten for Sovjet-spøkelset.

Kan Stortinget snarest endre § 5-3 i smittevernloven slik at kommunelegen kan fatte selve vedtaket om tvangsisolasjon etter anbefaling fra sykehusets ansvarlige lege? Så får smittevernnemnda være klageinstans mens pasienten noen dager i mellomtiden er isolert. Og med selvsagt adgang til å fremme saken om frihetsberøvelse for tingretten like raskt som for folk politiet vil varetektsfengsle.

Vi trenger ingen utredning her. Vær vennlig å gi oss en lovendring NÅ.

Før sykdommer vi for lengst trodde vi var kvitt igjen sprer seg gjennom Norge raskere enn Svartedauden.

Herr president!

Forrige uke var jeg så heldig å møte som stortingsrepresentant under åpningen av det 160. storting. Jeg fikk høre Kongens og regjeringens taler om rikets tilstand og vyer fremover. Men debatten ble jeg snytt for denne uken. Da får jeg heller bruke bloggen og trykke innlegget som aldri kom fra Stortingets talerstol - så vidt det var. For alt er ikke vel i Kongeriket.


Foto: TV2-Nyhetene

 

Herr president!

Jeg noterer meg at regjeringen trodde den kom mine spørsmål i forkjøpet ved bramfritt i trontalen å annonsere at Straffeloven av 2005 endelig hadde trådt i kraft samme dag jeg møtte på Stortinget for første gang. Som god politiker antar jeg at æren for det kan erobres.

Siden jeg imidlertid ikke er politiker på heltid men i lånte klær, vil jeg benytte anledningen til å minne dere om hverdagen. Om hva borgerne er opptatt av. Og hva som kanskje ikke er så viktig.

Jeg lærte i Unge Høyre i forrige årtusen en gang at politikk var å ville. Og at politikk var å prioritere.

Hvorfor har politikerne frasagt seg muligheten og ansvaret for å prioritere i justissektoren? Og hvorfor godtar man at Ingen har ansvaret? Tør man ikke? Hva skal man da med politikere i ledelsen?

Hvorfor leser vi i denne ukens aviser om flinke VG-journalister som avdekker omfattende kjøp av overgrepsbilder av små barn fra nordmenn i hele landet. Avdekket på en svært enkel måte. Og samtidig om at politiet desverre ikke har ressurser til å følge det opp. Hvert eneste overgrepsbilde som kjøpes dokumenterer et overgrep. En voldtekt. Med lovens lengste straff som mulig utfall. Hvert eneste kjøp av slikt medfører nye voldtekter og et marked for grov kriminalitet.

Samtidig leser vi at politiet har gode ressurser til å rykke ut med en rekke patruljer og hundeekvipasjer på et tips om at en lokal miljøpolitiker har røyket marihuana, og der fangsten er på 0,5 gram. Boten betaler neppe aksjonens kostnader. Hvor mange datasøk kunne de samme tjenestemenn tatt på samme tid?

Justisministeren har det konstitusjonelle ansvaret for politimessige prioriteringer. Men vil vel vise til Politidirektoratet. De vil vel vise til lokale politimestere. Og de vil vise til for få ressurser. Uansett hvor mye mer som kommer i statsbudsjettet i morgen.

Vil evnen til å prioritere og treffe valg være avgjørende når nye politimestere ansettes i høst? Vil politimesterne stå til ansvar for noen for prioriteringene? Vil justisministeren vurdere om det overhodet er behov for et politidirektorat som spiser det meste av bevilgningsøkningene i justissektoren hvert eneste år? De siste tre år (2011-2014) er direktoratets tildeling økt fra 117 til 242 millioner kroner. En kvart milliard. Politiets tillitsvalgte peker på et midlene ikke når gata. Kan man med færre politidistrikt igjen legge distriktene direkte under justisministeren, som da igjen får mulighet - og plikt under ansvar - til å drive med politikk? Og vi får midler tilgjengelige for synlig politiarbeid som beskytter og trygger borgerne. Særlig barna. Slik mitt inntrykk er at hele Stortinget egentlig ønsker.

I mitt advokatyrke lærer jeg at det er gjennom enkeltsakene vi bringer inn for retten - og særlig Høyesterett - at vi kan synliggjøre, påvirke og endre. Men i politikken synes det å være et mantra at man ikke vil ta i - eller være ansvarlig for - enkeltsaker. Man fjerner seg fra muligheten til å drive politikk. Bør det være slik?

Unge Høyre tiden lærte meg også at den opprinnelige betydning av ordet Idiot er «En som ikke bryr seg om politikk». Ergo en som ikke vil prioritere. Det er vi vel ikke?

Jeg bare spør, og overlater til de kloke å svare. Men vi kan alle reflektere.

Når makten korrumperer - om politiets ulovlige førerkortbeslag

Politiet er gitt en vidtrekkende makt til å bestemme over hvem av oss som skal kunne kjøre bil. Veitrafikkloven oppstiller et rundt og fint krav til at man må være "edruelige" før man kan ferdes bak rattet.

I Politidirektoratet har noen utarbeidet handlingsplaner som kan sikre politiets deltagelse i den politiske debatt. I russammenheng har for eksempel Politidirektoratet utgitt en plan om bekjempelse av narkotikakriminalitet I punkt 4.4 heter det om politiets oppgaver:

"Politiet bør være oppmerksomme på debatter og opptreden som er egnet til å skape sosial aksept for narkotikakriminalitet, for eksempel legalisering av cannabis."

På andre fronter vil politiet bekjempe motorsykkelentusiaster ved å kalle dem kriminelle gjenger og lage handlingsplaner der de erklærer at de vil og må bruke "forvaltningsmessige virkemidler" for å motarbeide dem.

Et slikt "virkemiddel" er førerkortbeslag.

Men er det lovlig?

NEI sier nå Sivilombudsmannen i en knusende klar avgjørelse som politiet må rette seg etter. Makten kan ikke lenger misbrukes "i det godes tjeneste".

På juristnorsk konkluderer ombudsmannen med at "De to bøteleggelsene av klageren var isolert sett ikke nok til å oppfylle vilkårene for tilbakekall. Politiets bevisvurdering og vektlegging av klagerens redegjørelse synes ikke å ha vært i tråd med beviskravene i vegtrafikkloven § 34 femte ledd eller med retningslinjene i politiets håndhevingsinstruks. I mangel av ytterligere undersøkelser fra politiet forelå det dermed ikke tilstrekkelige holdepunkter for direktoratets konklusjon om at klageren brukte rusmidler med en slik regelmessighet og hyppighet at det forelå misbruk, eller at misbruket hadde betydning for hennes skikkethet som innehaver av førerett, jf. vegtrafikkloven § 34 femte ledd."

Kort sagt: Du er ingen trafikkfare selv om du skulle ha tatt deg en blås, noe mer enn du er det om du skulle ha tatt deg et glass øl. Forutsatt at du ikke kjører rett etterpå selvsagt.

Bergens Tidende har fulgt opp avgjørelsen med en knakende god lederartikkel. . Det er ikke vanskelig å være enig i konklusjonen:

"Politi og domstoler må slutte å inndra førerkort som et ruspolitisk virkemiddel"

Jeg legger til: Hvis ikke sees vi nok snart i retten.

 

 

Når jaktinstinktet erstatter fakta

 


(Politimester Geir Gudmundsen i Hordaland politidistrikt)

I Monika-saken synes medias mål for mye av dekningen å være politimester Geir Gudmundsens hode på et fat. Koste hva det koste vil. Uavhengig av fakta. Men har ikke også han krav på en rettferdig behandling?

 

Jeg har som hovedregel at jeg ikke omtaler egne saker på bloggen. Når jeg denne gang unntaksvis gjør det, må jeg først gjøre oppmerksom på at jeg bistår Gudmundsen som advokat. Personen Geir Gudmundsen. Innlegget er et tilsvar til mange av medienes påstander og insinuasjoner de siste dagene. Og innlegget er mitt. Fordi man har sunt av å se to sider av en sak, og at dette kunne vært sendt som en pressemelding.

 

Det blåser på toppene. Og sjefene har ansvar for det som skjer i sin organisasjon. Det er det vi på politikerspråket i Norge kaller å «ta ansvar». I forbindelse med 22. juli-saken ga Jens Stoltenberg begrepet nytt innhold: For å ta ansvar ble han sittende på sin post. Hva Gudmundsen bør, skal og vil gjøre er ikke tema for dette innlegget.

 

Når krigstypene i går hevder at «Politimester Geir Gudmundsen trekkes dypere inn i Monika-saken» og at «Vitner skal ha forklart til Spesialenheten at han ba varsleren om å holde seg unna», som i overskrifts form refereres videre av andre medier til «Gudmundsen ba varsleren holde seg unna», reiser det spørsmål ved Gudmundsens personlige involvering og faglige integritet. Bakgrunnen for påstanden skal angivelig være et møte på politikammeret den 14. mars 2014.

 

Da er det spennende å se om det finnes snev av dekning for påstanden som gjennom dagen ble stadig verre når media refererte hverandre.  La oss nå kun se på de nøkterne fakta i Spesialenhetens sak.

 

Politimesteren er sjef for alle i politidistriktet. Han har imidlertid ikke anledning til å blande seg inn i den konkrete straffesak under etterforskning så langt det gjelder påtalemessige vurderinger. Der er lovens ordning at det skal gå mellom politijurist og statsadvokat.  Da Gudmundsen ble orientert om at det forelå en uenighet i januar 2014, ba han retts- og påtaleenheten om å klare opp i faktum og følge opp saken. Slik han skulle og kan forventes å handle.

 

Den 14. mars 2014 ble det ikke avholdt noe møte på politistasjonen, men politistasjonssjefen var innom politimesterens kontor da han så etter leder for retts- og påtaleseksjonen. Politimester og visepolitimester var på kontoret i annet ærend. Politistasjonssjefen spør om politimesteren synes det er i orden å orientere politietterforsker Schaefer om at hans meldinger ble tatt seriøst ved at retts- og påtaleenheten vurderte å oversende materialet til Kripos eller annen ny gjennomgang. Det synes Gudmundsen høres som en god ide, og det vil vise nettopp at meldingene blir fulgt opp på riktig måte i organisasjonen. Ingen av de som er tilstede på dette «møtet» har overfor Spesialenheten hevdet noe annet; tvert imot. Ingen har til Spesialenheten hevdet at Gudmundsen var inne på en tanke om å be noen varsler holde seg unna eller at dette var et tema i den korte samtalen. Det ville også vært oppsiktsvekkende dersom politimesteren positivt skulle ha sagt noe mer om saken eller hvordan konkrete tjenestemannsressurser brukes.


Om man bare leste media, skulle man tro at Gudmundsen var mistenkt for noe fra Spesialenhetens side. Det var han ikke. Han ble avhørt som vitne.


Når uriktige påstander uten videre legges til grunn av sentrale justispolitikere fra alle partier - herunder justiskomiteens meget sindige leder - samt medieaktører, og deretter danner grunnlag for det kollektive medieskapte rop om at hoder må rulle, sier det mye om den norske mentalitet og mekanisme.

 

Men av og til hadde det vært greit å stikke fingeren i jorda og vente på fakta før man starter jakten på enkeltpersoner, og at jakten vurderes på rette premisser.

 

Politimesteren skal i kraft av sitt embede etter kutyme og forventing ikke uttale seg mens granskning pågår, kan Politidirektoratet melde til media. Det er sikkert riktig. Om varslerrutiner er gode nok i en etat som politiet, vil vi etterhvert får svar på. Jeg synes imidlertid ikke det er riktig at Gudmundsen samtidig skal utsettes for ville bakholdsangrep utenom jaktsesong. Derfor velger jeg likevel å uttale meg og tenke på mennesket oppi dette. Som vel også har krav på en rettferdig behandling? Selv om han altså også er Politimester.

Neste skandale i Monika-saken

Hordaland politidistrikt fikk i dag en bot på 100 000 kroner fra Spesialenheten for Politisaker.

Begrunnelsen for boten er at politiets håndtering av rapporten fra politietterforsker Robert Schaefer ikke var kvalitetsmessig forsvarlig, eller som det står i boten: "Behandlingen var ikke effektiv og tillitsvekkende, og innebar risiko for at en alvorlig sak forble henlagt på et uriktig grunnlag".




Fungerende politimester John Reidar Nisen må nå ta stilling til om han aksepterer at politidistriktet utviste grov uforstand i tjenesten ved henleggelsen og unnlatelsen av å gjenåpne saken.

Dette skjer samtidig som Hordaland politidistrikt fortsatt etterforsker Monika-saken. Politidistriktet skal bestemme hvilke etterforskningsskritt som skal gjenomføres for å belyse skyld og uskyld. De skal innstille til Statsadvokat og Riksadvokat på om tiltale skal reises, eller om saken på nytt skal henlegges som intet straffbart forhold eller på bevismessig grunnlag.

Etterforskning og påtalemessige avgjørelser skal i en rettsstat foretas av en uhildet politiinstans. Som ikke har bindinger mot noen av partene eller noen interesse i sakens utfall.

Det avgjørende etter menneskerettighetene er ikke bare om etterforskningen er uhildet, men også at den utad oppfattes som uhildet. Ingen som har med saken å gjøre skal kunne mistenkes for å ha noen interesse i utfallet.

Den fornærmede part - Monikas mor - og den siktede part i denne saken er begge beskyttet av denne menneskerettigheten.

Når denne saken avsluttes, er det en av dem som ikke vil nå frem.

Begge har klagerett til Menneskerettighetsdomstolen - for eksempel med den begrunnelse at politiet utad ikke var i stand til å ha en uavhengig stilling der det var full kamp mellom etterforskere, jurister og ledelse om hva som var riktig og feil i saken, og hva som faktisk hadde skjedd. Der det lett argumenteres med at det lål en prestisje - som blant annet medførte at politimesteren tok permisjon, at påtaleansvarligr forsvarte henleggelsen, og at etterforskere var opptatt av at ledelsen tok feil. Når fungerende politimester dessuten mens etterforskningen pågår må ta stilling til om det var uforsvarlig å henlegge saken med den begrunnelsen påtaleansvarlig den dag i dag står for - en avgjørelse som kan ha betydning for hvem som bekler fremtidens post som politimester i byen -, er det vanskelig å se hvoran man i etterpåklokskapens tid om et år eller to, kan hevde at Hordaland politidistrikt hadde en nøytral og uavhengig holdning i saken.

Moren har krevet erstatning av politidistriktet for dårlig politiarbeid. Siktede nekter skyld etter anklagen fordi han mener seg uskyldig og at politiets mistanke er feil.

Jeg tror Kongeriket Norge vil bli felt i Menneskerettsdomstolen for brudd på reglene om rettferdig rettergang. Det som er uklart er hvilken av partene som inngir klagen.

Men spørsmålet om overføring til annet politidistrikt er for lengst reist - så den fremtidige skandale er i alle fall varslet.

Mullah til besvær

 

En snøfylt lørdag 30. november 1991 kom Mullah Krekar til Oslo via FN som kvoteflyktning etter krigen i Irak, der han i likhet med enkelte andre hadde deltatt i kampen mot regjeringsstyrkene til Saddam Hussein. I 1998 fikk han fast bosettingstillatelse i Norge, og hans ektefelle og barn ble norske statsborgere i 2000.

I mars 2003 ble Krekar siktet og pågrepet for terrorrelatert virksomhet i Irak. Saken blir etterforsket av Økokrim, og blir endelig henlagt av Riksadvokaten 15. juni 2004. Det var ikke bevis for at Krekar hadde medvirket til eller selv utført terrorrelaterte aktiviteter hverken i  Irak eller i andre utland. Strafferettslig er det fastslått at han skal anses som uskyldig, jfr Menneskerettighetskonvensjonens uskyldsregler  i Artikkel 6 (2).

12. mai 2005 ble Krekar likevel varig utvist fra Norge av Utlendingsnemnda da han ble ansett som en» fare for rikets sikkerhet». UNE handlet på politisk instruks fra Kommunalminister Erna Solberg, som Krekar senere i 2012 ble dømt for å fremsette trusler mot.  Om utreiseplikten heter det derimot i vedtaket at «Plikten til å forlate riket suspenderes inntil videre, jf. utlendingsforskriftens § 41, niende ledd». I forbindelse med rettens behandling av vedtaket uttaler Borgarting lagmannsrett om dette bl.a. at «Det er på det rene at vedtaket på det nåværende tidspunkt ikke vil bli effektuert, i det forholdene i Irak anses av en slik karakter at han av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser ikke kan returneres dit.»

7. desember 2006 setter det samme FN som flyttet Krekar til Norge ham på sin eksklusive sanksjonsliste over personer som anses å støtte terrorisme som QDi nr 226 av totalt 233 personer og 70 organisasjoner på verdensbasis.

8. november 2007 uttalte Høyesteretts dommer Hans Flock på vegne av en enstemmig rett følgende:

«Etter min mening er det avgjort tilstrekkelige holdepunkter for å anta at [Krekar] representerer en risiko for rikets sikkerhet ved å kunne trekke terrorvirksomhet mot Norge, og ved selv eller gjennom andre, å kunne knyttes til slik virksomhet her i landet, eksempelvis i form av finansiering. Risikoen må dessuten antas også å referere seg til utenlandske interesser i utlandet som er av betydning for norske sikkerhetsinteresser, eksempelvis allierte interesser i Afghanistan.»

Høyesterett bestemmer imidlertid ikke at Krekar skal sendes ut. Det er ikke domstolenes jobb.De tar til etterretning at det gyldige vedtaket av forvaltningen er suspendert «inntil videre».

13. juli 2011 tok det nasjonale statsadvokatembedet - som har påtaleansvaret for PST - ut tiltalte mot Krekar både for truslene mot Erna Solberg og for terrortrusler mot Norge fordi han til en TV-kanal i 2010 hadde uttalt om den norske regjering bl.a. "Den sender meg til et annet land til trygghet, da er det ikke noe, da kommer det ikke til å bli noen konsekvenser av det. Den sender meg til galgen og døden, da betaler de prisen. Det er helt sikkert at de betaler prisen".

Borgarting lagmannsrett avgjorde anklagene ved sin dom 6. desember 2012 der han ble frifunnet for terrortrusler. Lagmannsretten la til grunn at dette kun var verbale uttalelser som en reaksjon på utvisningsvedtaket, og ikke fremsatt i en hensikt om at det skulle gjennomføres terrorangrep i Norge. Krekar ble derimot dømt til 2 år og 10 måneder i fengsel for trusler etter den ordinære lovgivning. Han hadde allerede sonet 255 dager av dette i varetekt. Statsadvokatene godtok frifinnelsesdommen, og Krekar var med endelig virkning funnet uskyldig i terrorrelatert virksomhet i Norge.

Det er denne dommen han nå har ferdigsonet i Kongsvinger fengsel. Som en av få i Norge med en lengre dom, har han måttet sone fulltid av straffedommen i lukket anstalt uten prøveløslatelse. Ut fra fengslets kommentarer ved løslatelsen, må vi legge til grunn at dette ikke skyldes dårlig oppførsel under den eldre førstegangsdomfeltes soning. Høyesterett fastslo med støtte fra Sivilombudsmannen i en annen sak 19. mars 2013 at man ikke kunne unnlate å prøveløslate en domssoner på 2/3 tid bare fordi han skal utvises. Vi har ikke hørt om noen instruks om forskjellsbehandling av Krekar, så her får vi bare tenke selv.

Justisdepartementet - som har fått Krekar-saken i fanget og der statsråden kommer fra et parti som gjorde Krekars utvisning til et eget valgkamptema der partilederen gikk så langt som å si at vi bare burde bryte menneskerettighetene for å få han ut - kommer i sin visdom til at det bør gis en generell instruks som bare rammer Krekar. I følge justisministeren står instruksen på trygg juridisk grunn. Vi får se. Jeg er generelt sett enig med han i at der det er to jurister samlet, er det minst tre tolkninger.

Den 20. januar 2015 følger politiinspektør Vegard Rødås ved Oslo politidistrikt pliktskyldig statsrådens instruks, og sørger kl 15:50 for å forkynne et vedtak for Krekar snaut fem døgn før han må løslates. Krekar pålegges fra 25. januar til 31. desember 2015 å ta opphold i Kyrksæterøra innenfor Hemne kommunes grenser. Pålegget viser til utlendingsloven § 105 første ledd bokstav d jfr § 99 som angivelig hjemmel.

Denne bestemmelsen brukes normalt når man ønsker at en utlending som skal sendes ut av riket skal pålegges å oppholde seg i rimelig nærhet av sin eksisterende bopel, slik at politiet kan få tak i han når de innen rimelig tid skal gjennomføre utsendelsen. Om en utlending i en slik periode ønsker å bytte bopel, vil pålegget normalt endres til det nye bostedet og lensmannskontoret man må melde seg på endres i samsvar med utlendingens ønske. Har man meldeplikt til politiet, og skal på reise innenlands, vil vanlig praksis også være at man da kan melde seg på et annet lensmannskontor mens man er på reise. Poenget er å vite hvor han er.

Da Stortinget vedtok § 105 i 2008, heter det i lovbegrunnelsen:

«Formålet med bruk av straffeprosesslovens tvangsmidler er etterforskning og avklaring av straffbare forhold (straffesaker). Formålet med bruk av utlendingslovens tvangsmidler er at de skal være til hjelp i avgjørelsen eller gjennomføringen av vedtak i utlendingssaker (forvaltningssaker).»

For at et pålegg - som etter Menneskerettighetskonvensjonen Artikkel 8 er et inngrep i familielivet - skal kunne stå seg, må det være nødvendig i et demokratisk samfunn og det må være velegnet for å sikre det formål vedtaket skal oppfylle. Politisk prestisje er aldri et lovlig hensyn.

Det er forståelig når lensmannen i Kyrksæterøra ærlig uttaler til media da flyttevedtaket ble kjent, at de ikke hadde fått noen ytterligere ressurser eller instrukser, da Krekar ikke ble ansett som farlig av de som ville flytte han oppover. Og enda bedre uttalt med glimt i øyet fra Trond Giske i samme nyhetssending om at de i Oslo må ha litt gamle tanker om Trøndelags logistikk, da han kunne opplyse oss i hovedstaden at de hadde både internett og telefon også der.

Jarlen flyktningemottak på Kyrksæterøra er ment å motta nye flyktninger som kommer til Norge før de kan integreres og plasseres videre ut i en kommune. Det er ikke tenkt å brukes til en som fikk asyl for 24 år siden, og om han er vel egnet til å motta nye flyktninger i døra som skal lære norsk levesett, får vi anta politiet har tenkt nøye gjennom.

Internering av indre fiender prøvde USA på 1940-tallet, der man særlig på Hawaii, men også ellers i statene tvangsflyttet personer med japansk opprinnelse av «hensyn til sikkerheten». Tiltaket møtte omfattende kritikk etter krigsslutt, og ligger blant annet bak flere av bestemmelsene i menneskerettighetene om bevegelsesfrihet og myndighetsinngrep. USA prøvde seg på nytt etter 11. september 2011 med en interneringsleir på Cuba kalt Guantanamo Bay, der de flyttet mulige fiender. Verdenssamfunnet så vel som USAs president Barack Obama, har kommet til at det ikke var noen god idé, og har besluttet interneringsleiren nedlagt. De har ikke flyttet den til Kyrksæterøra.

Mullah Krekar regnes som et problem fra verdenssamfunnet, men han har ikke brutt noen terrorrelaterte straffebestemmelser så langt noen av verdens statsmyndigheter kan bevise. Og vi kan være sikre på at de har prøvd. For verdenssamfunnet er det trolig vesentlig farligere å ha han i Irak enn i Norge. Kanskje bør vi bare innse at Norge må ta sin del av verdensproblemene og la mannen bli på Tøyen under den oppsikt fra sikkerhetsmyndighetene han med sin aktivitet må påregne.

Eller er det gått politikk i saken kanskje?

Når det vises handlekraft

Asylminefeltet har siste uke virkelig vist oss handlekraftige avgjørelser - der det er vilje til det.




Når en meksikansk student erter politiet ved å ta opp sitt nasjonalflagg i Rådhuset foran Malala, blir han korrekt pågrepet og ilagt forelegg for sitt velmente ufarlige stunt. Men til motsetning fra vanlige bøtesaker blir han ikke deretter løslatt, men overført asylfengslet på Trandum. Der det skal mye til før våre vanlige «falske» asylsøkere fra fjerne land ender - selv etter år og dag på asylmottak i Norges grisgrendte strøk. Meksikanerens asylsøknad tas imot og ferdigbehandles på to dager, og han sitter på flyet ut av Norge den fjerde dagen - idag mandag kl 9:35 - før klagen er behandlet og hans sikkerhet er vurdert. En fremdrift en skapelsesberetning verdig.

Han fengsles av politiet på grunn av frykt for unndragelse - før han straks etter pålegges å unndra seg etter asylavslaget. At tingretten ikke ga politiet medhold i fengslingen hindret ikke at den ble gjennomført. Lagmannsretten skulle avgjøre politiets anke idag, og mesikaneren måtte sitte frem til anken var behandlet. Nå kommer ankesaken til å bli hevet i ettermiddag uten rettslig prøving.

Dette skjer selv om han kommer fra et land der borgerne kan reise inn til Norge visumfritt, og besøke landet inntil 90 dager med mulighet for forlengelse til det dobbelte.

Med avslag på asylsøknad kan meksikaneren gjerne reise tilbake til Norge -  det medfører ingen utvisning eller at han er persona non grata. Han kan i prinsippet gå av flyet i Mexico City og sette seg på neste fly til Norge. Jeg tar for gitt at han ikke er utvist. Til det er bøteforholdet ikke alvorlig nok. I alle normale situasjoner.

Hvorfor dette var en så viktig sak med VIP-behandling fra vår justissektor, er ikke uten videre lett å se. Ut over at politiet ble stilt i forlegenhet. Men det kan vel ikke ha vært avgjørende i vårt demokratiske samfunn? Eller?

 

Samtidig ser vi at statens utøvende myndigheter ikke hadde fått med seg Sundvollen-avtalen mellom regjeringspartiene og KrF og Venstre når det gjelder asylbarnas skjebne. Stortingsflertallet kunne luktet statsrådsblod, men en statsråd med næringsvett kom dem i forkjøpet. I løpet av tre dager har man "oppdaget feilen", hatt møte med mellompartiene, lagt seg flat og gitt dem fullt medhold i kravet om ny forskrift som binder forvaltningen. KrF og Venstre har fått til mer for asylbarna på tre dager enn SV og Arbeiderpartiet greide på 8 år. Aldri før har noen forskrift blitt unnfanget, utviklet, født og iverksatt i løpet av så få dager, og der den lovbestemte høringsrunden tilsynelatende ble foretatt i Bergens Tidende og Aftenposten.

Denne gang kan jeg politisk skjønne VIP-behandlingen.

 

Men viktigst av alt: Begge sakene viser at det kan vises handlekraft -  når man bare vil.

Men hvorfor vil man så sjelden?

Bøtelagt og fortsatt uskyldig

En vøren sportsutøver fra det blide Sørland mistenktes av politiet for å ha kjørt for fort med vannscooter, og har fått et forelegg på 5 000 kroner for det. Mannen nekter skyld, viser til at han ikke har kjørt, men vedtar forelegget.

Går det an da?

Ja det gjør det.

Et forelegg kan utferdiges av påtalemyndigheten når de mener at vilkårene for straffeskyld er oppfylt. Det er imidlertid ikke påtalemyndightene men domstolene som kan avgjøre om noen faktisk er straffeskyldige. Det er elementær menneskerettsjuss i alle demokratiske samfunn. Alle har krav på å bli betraktet som uskyldige frem til deres skyld eventuelt er fastslått av en uavhengig domstol.

En som mistenkes kan velge å vedta forelegget rett og slett for å få saken ut av verden fordi han ikke ønsker å belaste retsapparatet - eller seg selv eller en venn - med saken. For eksempel kan han se for seg et massivt medieoppbud, en langvarig saksbehandling eller rett og slett faren for å bli belastet bare av å møte i retten. Det beste eksempel er vel de såkalte prostitusjonsbøter. Vil du bare vedta for å få saken unna og unntatt offentlighet, eller vil du møte i retten for å søke å bevisføre at dere rent faktisk ikke hadde sex? Eller som her: Vil du bruke en dag i retten for å slippe å betale 5000 kroner?

Når påtalemyndigheten heller ikke anser saken så viktig at de utferdiger en tiltalebeslutning - som de også kan gjøre for bøteforhold i unntakstilfelle - er dette en effektiv måte å avslutte saken på for begge parter. Staten får pengene sine, og du er fortsatt uskyldig. Og media mister et oppslag eller ti.

En form for remis, som Magnus Carlsen ville kalt det.

«Die Gedanken sind frei»

 

9. november 1989 er blitt en historisk dag. Dagen da øst møtte vest, og det delte Europa jeg var vokst opp med sluttet å eksistere. Usikkerheten i Vest Berlin var til å ta og føle på. For oss som var der disse novemberdagene, lurte vi på om skuddsalvene ville komme. Ville Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov lytte til sin Øst-Tyske bror Erich Honecker og sikre murens eksistens? Ville de unavnede grensevaktene på østsiden følge den stående ordren om å skyte? Ville det bli et nytt Tsjekkoslovakia og gå som med Praha i 1968?

 

På vestsiden forsøkte politiet å holde oss unna muren, appåtil med vannkanoner. Ikke fordi de fryktet at vi skulle rømme østover, men for å beskytte oss selv mot det uvisse. Men østvaktene tok oss i hendene og hjalp oss opp på muren. Europa ville aldri mer bli det samme. Mente alle. Heldigvis.



DDR-regimet hadde verdens beste oversikt over sine borgere. Og etter statistikken også verdens laveste kriminalitet. Og terror hadde de ikke engang hørt om. De hadde jo kontroll. Erich Fritz Emil Mielke var den fryktede - og av regimet lovpriste - etterretningssjef med et regime så trygt at vår egen PST-sjef Janne Kristiansen, når hun skulle forklare hvordan Anders Behring Breivik kunne unnlate å bli fanget opp, sammenlignet nettopp med DDR og at ikke engang dette regimet ville ha tatt ham.

I dansk Wikipedia heter det: «I Mielkes tid som Stasichef havde han 85.000 heltidsansatte og 170.000 uofficielle medarbejdere som overvågede befolkningen i DDR. Så mange arbejdede for Stasi, at i enhver offentlig bygning var der mindst én person, som holdt Stasi informeret om alt som foregik. På Mielkes ordrer udførte Stasi bortføringer, trakassering, fængslinger og tortur af tusindvis af borgere. Mielke var en af de mægtigste og mest frygtede mænd i DDR.»

Hovedanklager under Moskva-prosessene i 1930-årene, Andrej Vysjinskij, skal ha uttalt: «Gi meg mannen, så skal jeg finne forbrytelsen.» Mielke fulgte dette mantraet og satte DDR i faktisk stand til dette med informasjon fra all den overvåkning og registrering av borgernes bevegelser, kommunikasjon og meninger som var mulig. I borgernes navn og statens interesse. Han ville sikre at de forble trygge, og at det ikke forelå noen uønsket risiko mot staten og statsstyrelsen.

I november 1989 sa folket hans klart hva de mente om «beskyttelsen» de fikk.


Folket i vest ventet nysjerrig. Ville noen fra øst slippe gjennom muren? Sikkerhetssonen til høyre der du var garantert å bli skutt.

La oss som tidsvitner sørge for at ingen europeiske borgere noen gang skal komme i samme situasjon og underkastes den samme «beskyttelse» fra statens side. 136 østtyskere døde i fluktforsøk bare fordi de ville slippe denne beskyttelsen.

Din tanke er fri.

 




Da Øst møtte Vest - Geir Staib, Tore Walaker, Anders Brosveeet og meg i tidsmaskinen.

Riksadvokatens allmenne rettsfølelse

Høyesterett har nettopp avgjort den foreløpige skjebne til to av de NOKAS-dømte som ble ilagt forvaringsdom. Begge to skal nå løslates på prøve etter å ha sittet i fengsel siden etter påsken 2004.

Det juridisk sett underlige er ikke at de ble løslatt. Det som er egnet til å vekke forundring, er at påtalemyndigheten anket løslatelsesdommene fra Asker og Bærum og Sør-Trøndelag tingrett.

I et mer populistisk påvirkningsperspektiv overfor myndighetene, og ut fra Riksadvokatens allmenne rettsfølelse, er det imidlertid ikke så rart at de valgte ut disse sakene for rikets øverste dommere.

De to - la oss kalle dem Skytteren og Raneren - ble ilagt 16 års forvaring av Høyesterett 29. juni 2007, med en minstetid for soning på 10 år. Tidsrammen på 16 år er den samme straffen Høyesterett mente ville vært riktig for dem dersom de hadde fått ordinær fengselsstraff. For Skytteren fragikk 1392 dager for utholdt varetekt, mens det for Raneren ble gjort fradrag med 1297 dager i varetekt. Forskjellen er fordi de ble pågrepet på forskjellig tidspunkt, og at Skytteren satt lengre i isolasjonsfengseling som gir forhøyet varetektsfradrag.

Forvaring er ingen strengere straffereaksjon enn ubetinget fengselsstraff, men gjør at den som dømmes i tillegg til straff har krav på behandlings- og tilretteleggingstilbud under soningen som skal sikre den dømtes rehabilitering, fordi retten på domstidspunktet vurderer det slik at det vil foreligge en gjentagelsesfare ved løslatelse uten slik behandling. Dersom den domfelte ikke tar imot behandlingen eller ikke går gjennom rehabilitering, kan det bestemmes at han skal sitte lengre enn minstetiden, og helt opp til tidsrammen. Hvis det ved tidsrammens utløp fortsatt er gjentagelsesfare, kan straffen forlenges med inntil 5 år av gangen. Den domfelte kan en gang i året be om at retten løslater han.

(Bloggen fortsetter under bildet)



Mange tror feilaktig at det er en strengere reaksjon å få forvaring enn fengselsstraff. Det er en utbredt misforståelse. Lengstestraffen i Norge er normalt 21 års fengsel, og alle forbrytelser skal kunne innpasses innenfor denne rammen. Det er vår strengeste straff.

Dersom det ikke foreligger en nærliggende gjentagelsesfare, løslates domssonere etter 2/3 av utmålt straff, mens forvaringsdømte kan løslates når minstetiden er utløpt - her når det var gått 10 år. Etter menneskerettighetsdomstolens praksis har de et rettskrav på slik prøveløslatelse fra vanlig straff dersom vilkårene for det i form av god oppførsel og ikke gjentakelsesfare er oppfylt, og det følges alltid i Norge.

Dersom Skytteren og Raneren hadde sonet fengselsdommer, hadde de vært løslatt allerede. Da skulle de løslates etter 10 år og 8 måneder - eller 3 890 dager i fengsel. De datoene inntrådte i omtrent april og juli 2014 for de to.

Nektelse av løslatelse fra forvaring kan bare brukes der det på det tidspunkt løslatelse skal vurderes fortsatt foreligger en "nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse". Som Høyesterett tørt bemerker i dommen mot Raneren:

"Denne lovtolkningen underbygges av at det inntil Eidsivating lagmannsretts dom i Skytter-saken [LE-2014-2267], har vært fast praksis i lagmannsrettene å avgjøre spørsmålet om prøveløslatelse etter farekriteriet i § 39c. Etter det opplyste har påtalemyndigheten heller ikke før de tre sakene som nå behandles av Høyesterett, bestridt denne lovtolkningen. Det har derfor frem til nå vært en festnet rettsoppfatning at vilkårene etter § 39c gjelder også ved vurderingen av prøveløslatelse."

For Skytteren konstaterer videre Høyesterett at

"Også aktor er enig i at vilkåret «nærliggende fare for gjentakelse» ikke lenger er oppfylt. Når han har opprettholdt påstanden om at A fortsatt skal holdes i forvaring, bygger han på den samme rettslige normen og den samme forsvarlighetsvurderingen som lagmannsrettens flertall. Dette er en annen rettslig norm enn den som Høyesterett kom fram til i sak [HR-2014-2013-A], (Raneren) og som også jeg har lagt til grunn i vår sak."

Vi står altså i en situasjon der Høyesterett har fulgt den lovforståelse som både politikere, domstol og Riksadvokat har fulgt i alle tidligere saker, og der påtalemyndigheten for Høyesterett erkjenner og åpent argumenterer for at det ikke foreligger gjentagelsesfare som kan gi grunnlag for forvaring. Det er ingen rettslig plass for å vurdere norske borgeres ulike rettsfølelse her.

For Raneren og Skytteren har prosessen medført at de er blitt sittende et halvt år på overtid i fengsel. Allikevel finnes det noen som skriker i denne saken.

Et forhold ender nok likevel på politikernes bord. Selv om det er irrelevant for denne saken. En bevisst konsekvens av politikernes valg da de innførte forvaring, var at de som dømmes til forvaring som et bøtemiddel mot at de ikke hadde forutberegnelighet om når de vil bli løslatt, skulle få en prøving senest etter 10 år, selv om ikke 2/3 av straffen var sonet da. At en slik forutberegnelighet har en verdi, viser ikke minst den kampen som hovedmannen i NOKAS-ranet tok for å unngå forvaring og i stedet ønsket seg 18 års ubetinget fengsel. Han kan prøveløslates etter 12, men det er opp til justisminister Anders Anundsen å bestemme og ikke domstolene, slik som ved forvaring. Til tross for denne forskjellen kjempet han med nebb og klør mot forvaringsmodellen, som kunne gjort han til en fri mann i dag..

Nå går en del som kjenner sin politiske besøkelsestid ut og mener at det er urettferdig at en forvaringsdømt teoretisk sett - hvis man får mellom 16-21 års lengstetid/ alternativ straff - kan løslates tidligere enn en vanlig domssoner. Selv om det var et begrunnet og bevisst valg fra politikerne, har løssalgspressens fremstilling ikke formidlet denne siden.

Den endring VGs alminnelige rettsfølelse representert ved gårsdagens lederartikkel - og en rekke politikere - nå har kastet seg på ved å gjøre en lovendring i reglene om minstetid, kommer til å bli vedtatt. Slik er politikkens verden. "Urettferdigheter" rettes fort dersom rettelsen går i disfavør av de samfunnet ikke liker. Endringen i minstetid ville imidlertid ikke medført at Skytteren og Raneren skulle sonet en dag til i fengsel, og den prosessen som nå har vært, har heller ikke medført at de slipper fri en eneste dag før de hadde blitt løslatt ved vanlig tidsbestemt straff på bakgrunn av ankeprosessen.

At noen NOKAS-ansatte via sin bistandsadvokat uttaler til NRK at de ikke var forberedt på at noen kunne bli løslatt nå, må bero på dårlig informasjon.

Den edruelige i denne saken har - som i hele prosessen for øvrig - vært sønnen til Skytterens offer, Kjetil Klungland. I NRK etter løslatelsene sier han at han ikke ser noe behov for lengre straff, og at det viktigste er at de domfelte rehabiliteres. Jeg har stor sympati - og enorm respekt - for Klunglands alminnelige rettsfølelse.

En grei dom

50 dager i spjelet, en bot som sponsorene fort dekker og passasjer frem til 2019. Årets største og mest omtalte rettssak er avsluttet. For her er punktum nok satt.


Dommeren benyttet anledningen til litt opplærende virksomhet overfor oss andre. Hun pekte på hvor viktig det er at vi har promilleregler i trafikken, og at uvørenhet mellom alkohol og kjøring tar liv hvert eneste år. Hun benyttet også anledningen til en mild kritikk av politi og påtalemyndighet for å ta ut tiltale basert på et avhør som er tatt av en beruset person, og la det til grunn i formildende retning. Betenkelighetene med å avsi tilståelsesdom på dette punktet ut fra den siktedes forklaring, avveide dommeren mot beruselsen og hans ønske om å få saken avgjort på forenklet måte. Med straffepåstanden som ikke var å ta av på noen som helst måte fra påtalemyndighetens side, er det nå grunn til å komme seg videre med nye verdensrekorder på andre områder.

Dommen kan i praksis ikke ankes. Siktede har fått det som han ville, og avviket mellom statsadvokatens forslag til straff på 60 dager og dommerens dom på 50 dager, er ikke så stort at det etter straffeprosessloven vil gjøre at lagmannsretten vil slippe inn en eventuell anke til behandling. Dessuten er det ikke førstestatsadvokat Soknes' stil å anke over bagatellmessige avvik.

Siktede vil aldri se en fengselscelle med denne dommen. Enten blir den sonet i åpen anstalt med et rustent gjerde rundt som står der mest for syns skyld, eller så noterer jeg at det er spekulert omkring fotlenkesoning. Straffens lengde er ikke til hinder for det, så vurderingstemaet blir da om det av hensyn til straffens formål og avskrekkende effekt i fremtidige promillesaker, finnes ubetenkelig å tillate slik soning. Ut fra Stortingets generelle holdning til fengselsstraff i høypromillesaker, er det fortsatt en mark å pløye.

Og siktede har garantert fått sin lærepenge, samtidig som media nå kan rulle inn alle reportasjebussene som har omkranset Trondheim tinghus, og sysselsatt hele redaksjoner både i sporten og kriminalavdelingene det siste halve året. 

Norgeshistoriens største kriminalsak noen sinne har fått sitt punktum.

En vekker i øredøvende taushet

Da jeg ankom Gardermoen i dag ventet jeg en beredskap som skulle reflektere at Norge midlertidig var blitt en politistat med identitetskrav for å slippe inn i mitt eget land, skarpe blikk og hard eksaminasjon av den ukjente potensielle fare trolig med skjegg og av begge kjønn, samt synlige automatvåpen og mørke solbriller. Det var jo mandag. Den varslede dommedag.

Flyet landet fra det mistenkelige utland klokken 15:00. I 25 graders solskinn der de eneste som møtte meg var taxfreepersonalet som hadde nye tilbud. Ingen staute politikvinner i sikte - og så langt jeg kunne se hadde heller ingen meg eller andre i siktet. Jeg er usikker på om jeg ble litt skuffet. I alle fall overrasket, men ved ettertanke egentlig ganske lettet.

Myndighetene har handlet riktig. PST valgte i samsvar med tilrådningen fra 22.juli-kommisjonen å varsle Justisdepartementet når de selv fant at beredskapen måtte høynes. Departementet fant at folket burde orienteres. Samtidig som PST alvorstynget egentlig sa til oss "Noen har hevdet at en gruppe vi ikke vet hvem er har reist fra Syria mot et land i Vesten der også Norge er nevnt som et alternativ, og vi vet ikke hva de kan finne på å gjøre, hvor eller når, men det kan være farlig". Poenget er at PST - som er våre betrodde, kunnskapsrike og utvalgte til å vurdere og analysere - ut fra sin kilde vurdere faren som troverdig. At en slik vurdering er foretatt, skal vi bare være takknemlig for. Og vi skal ikke svare at "neste gang må dere være mer forsiktige", som kan skremme PST litt tilbake i beredskap.

Departementet varslet folket, men visste ikke hva de skulle varsle. Vi ble bedt om å være årvåkne, men ellers opptre som normalt. Facebook og Twitter gikk amok, og det var ikke måte på hvor mange som hadde familie og venner i PST som kunne fortelle at dette egentlig var veldig farlig, og at vi burde holde oss unna Karl Johan, Frognerbadet og en rekke andre navngitte steder. Flyselskapene fikk nok pene overskudd av siste liten fullprisbilletter til Gøteborg, Stockholm og København, og mange sure masete barn på tog og i busser i timesvis. Media supplerte med fargeillustrasjoner av "norske terrorgrupper", "SLIK jobber en selvmordsbomber" og Mullaher opp og ned i mente.

Men Erna Solberg skjønte fort tegningen og gjorde i praksis det som medførte at vi i folket forsto at  myndighetene ikke visste at dommedag lå like rundt hjørnet. Hun startet dagen på Frognerbadet og tok seg en spasertur nedover Karl Johan til møtet for oppdatering av "terrortrusselen". Handling teller så mye mer enn 1000 ord. Og inngir respekt.

Viseguvernøren i Nebraska lærte meg anti-terrorarbeide i praksis. I stedet for å bruke føderale millioner på sikringstiltak av delstatsforsamlingen og seg selv, brukte han pengene på demningsstrukturen. Som han sa: "Jeg er ikke villig til å gi opp min frihet for å beskytte friheten som symbol - da vinner terroren. Ser de noe poeng i å skyte meg, kan de komme på kontoret mitt." Frihet har man først når den merkes i hverdagen.


Jeg blir i 2005 utnevnt til æresborger av Nebraska av viseguvernøren med sunn anti-terror holdning

Fra muslimsk hold er det uttrykt skuffelse over at myndighetene var så spesifikke da det stigmatiserte. Jeg kan skjønne synspunktet, men samtidig mener jeg det var nødvendig når man først gikk ut. Uten knytningen mot utlandet og Syria, ville det gitt grunnlag for ennå sterkere hysteri. Var det en ny kristen selvutnevnt tempelridder og enmannsterrorgruppe vi skulle være årvåkne mot? Hvor skulle vi snu oss?

Vi hadde plutselig en slik dag som England og USA har hver eneste dag, og som Danmark "ganske ofte" har hatt (og så skal jeg ikke si noe om Israel her for ikke å åpne en annen debatt). Men justisminister Anders Anundsen involverte folket i usikkerheten, og ga folket en vekker som minnet oss om at Norge er et land i verden.

Et land i verden som har vært et terror- og krigsmål helt siden Norge valgte å tro på USAs "bevis" for at Saddam Hussain hadde masseødeleggelsesvåpen og der vi "måtte" velge om vi var "for eller imot" USA, og støttet en militær intervensjon i et fremmed land. En kamp som senere fortsatte i et annet fremmed land Afghanistan.

Også denne gang må vi forstå media slik at de troverdige advarsler kom via amerikansk etterretning. PST-sjef Benedicte Bjørnland har vist til at amerikansk etterretning har gått ut offentlig og støttet Norge i å ta advarselen på alvor. Hvorfor vi ikke har hørt noe i verdensnyhetene fra alle de andre aktuelle land som denne syriske gruppe var antatt å reise til, kan vi bare spekulere i. Om troverdighetsvurderingen med dette er et sirkelresonnement, får fremtiden vise.

Tillit i folket fordrer imidlertid at advarslen evalueres like offentlig som den ble gitt. Det er en ganske forskjellig ting om en islamsk militant gruppe har fremsatt en trussel mot Norge, eller om amerikansk og annen etterretning har kommet med en advarsel om at noe kan skje bygget på sitt mangesidige informasjonsbilde og kjente begrensede beviskrav. Som det ble påpekt av den tidligere danske PST-analysesjefen Hans-Jørgen Bonnichsen i Dagbladet, er den offentlige spredningen til folket av en slik advarsel i seg selv, egnet til å påføre folket frykt.

PST har ikke skapt frykt. Regjeringen har ikke skapt frykt. Media har i høy grad skapt frykt ved sine videre og vidløftige spekulasjoner, samtidig som politiet har sin fulle hyre med å be folket bare høre på verifisert informasjon fra politiet. Men de som har gitt PST "troverdig informasjon" har skapt frykt. Det er av en viss interesse å vite om det er terrorister eller vennligsinnede etterretningsagenter som på den måten har gått terrorismens ærend. Det må vi få vite når tiden er inne til det.

Politiet har bestått prøven, og får også ros fra muslimsk hold.

Det har vært en vekker - som heldigvis så langt har medført øredøvende taushet.

 

To positive biprodukter har vekkeren gitt oss.

For det første har den vist at vi skvetter av å se bevæpnet politi i gatene. Det skaper en utrygghetsfølelse. Folket liker ikke det. Ikke i Norge. Politimester Geir Gudmundsen i Bergen forsto det allerede under aksjonen. Vi er forhåpentligvis et skritt lenger unna synlig fast bevæpnet politi.

For det andre har de få dagene med synlig politi vist hvor viktig dette er for å redusere kriminaliteten og skape en generell trygghetsfølelse. Kriminaliteten har gått ned. Det betyr mindre press på etterforskere, påtalejurister, advokater, dommere og fengselssystemet, og minner oss om at den preventive innsatsen betyr så mye mye mer enn alene den oppklarende etter at en forbrytelse er begått.

Så får vi se om også dette er egnet som en vekker for våre politikere og politimestere.

Politi for folk flest


 Å ha en velfungerende politimakt er en av våre viktigste beskyttelser i hverdagen. En etat som kan forebygge, beskytte og oppklare - og dergjennom igjen forebygge. Etter menneskerettskonvensjonens Art 2, 3 og 8 har vi som borgere i en rettsstat faktisk et rettskrav på politiets beskyttelse.

 




Et rettskrav Høyesterett understreket senest 25. april 2013, og som politikerne ikke kan skyve under teppet ved manglende bevilgninger. Eller for å sitere Høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen: "EMK artikkel 1 pålegger konvensjonstaten å sikre konvensjonens rettigheter for alle innenfor statens jurisdiksjon. Dette innebærer blant annet at staten har en plikt til, etter forholdene, å ta aktive skritt for å hindre at private krenker hverandre"

 

Når politimester Bjørn Vandvik på Romerike har gitt sine ansatte direktiv om å se den andre veien i saker om innbrudd, underslag, tyveri, grovt tyveri, biltyveri, bedrageri, grovt bedrageri, skadeverk, heleri, naskeri, bruk og besittelse av mindre mengder narkotika, kjøp av mindre mengder narkotika, slagsmål og andre forstyrrelser av ro og orden, bæring av kniv på offentlig sted og offentlig urinering - alt i følge Dagbladet - kan det ikke ses på som noe annet enn en kapitulasjon. Samtidig må han være så smart at han vet en slik meningsløs instruks vil medføre et ramaskrik, omgjøring av hver enkelt henleggelse fra Statsadvokatene i Oslo etter klage, samt politikere som våkner og protesterer i sommervarmen - mens de tar et glass vin i parken.

 

Som borgere forventer vi et politi som egner å prioritere, og som kan gjøre det lokalt innenfor gitte budsjettrammer, i stedet for at Justisdepartementet skal detaljstyre den enkelte politistasjon. Prioriteringen bør være innlysende: Hverdagskriminalitet som går ut over andres integritet eller trygghetsfølelse, er det stedet der de fleste ser behovet for at politiet er synlig og kommer. Det er ikke lenger en stående vits at du bare kan glemme å ringe politiet ved innbrudd, og i stedet kjøpe detektivpulver selv. TV2s journalist Jens Christian Nørve måtte nettopp gjøre det etter et bilinnbrudd med påfølgene identitetstyveri i juni

(saken fortsetter under bildet)

 
(PS: Fordelen med en blogg er at du kan redigere inn responsen i bloggen :-))

Stortinget forvalter våre felles resurser hva enn det kommer fra verdiskapning eller skatt. På tross av stadige økninger i politiets bevilgninger år etter år som politikerne hele tiden skryter av, blir politiet som vår beskytter fjernere og fjernere for folk flest. Noen politimestere evner ikke å prioritere slik at de økte ressursene når folkets behov. Det ansvaret kan de ikke skyve fra seg: Et tilgjengelig politi som har tid og kapasitet til å rykke ut og bistå når vi føler oss små, redde eller rett og slett oppgitte.

 

I New York fikk de en politimester som uten å skrike om ressursøkning snudde fokus til hverdagskriminalitet - som igjen var med på å hindre at det utviklet seg til mer alvorlig kriminalitet. Et av de mer vellykkede grep i politihistorien. En studietur dit kan være lurt for de som får lov til innreise.

 

Samtidig må politikerne sørge for å oppheve uviktige straffelover, og ikke overby hverandre i å forsøke å gjøre ytterligere forhold straffbare - og dermed spise av politiets ressurser. De siste dagers diskusjon om lovforbud mot å bære enkelte typer klær og hodeplagg er bare ett eksempel. Så skal jeg ikke si mer om tiggeforbud og det tilhørende behovet for politiressurser her - i denne omgang.


(Bloggen er skrevet på anmodning fra Dagbladet.no 7.7.2014, og publiseres også her: http://www.dagbladet.no/2014/07/08/kultur/meninger/kronikk/politi/kriminalitet/34249377/ )

"Narkotikasiktet Stortingsmann" - Spillet bak kulissene

En ung Bergens-politiker argumenterte for noen år siden for at hasjbruk burde legaliseres. Dette falt ikke i like god jord hos alle, og politiet merket seg nok en mulig faglig motstander.

 

For en måneds tid siden var den fortsatt unge politiker på en fest etter et hyggelig arrangement. Etter at festen var avsluttet gikk veien til nachspiel. Alkoholen tok slutt, og en av de tilstedeværende tok frem en joint. Den unge politiker fikk sine drag, men samtidig sendte en av de tilstedeværende en "skrytemelding" av hvem han var sammen med på sin mobil som ble sendt som SMS over telenettverket.

 

Det ingen visste var at alle meldinger og bilder som ble sendt fra denne mobilen endte i Allehelgensgate hos politiet i Bergen, som hadde en aksjon på gang mot mistenkte hasjselgere i skolemiljøet i Bergen.

 

Den 17. februar 2014 hadde politiet hørt nok, og gikk til en samordnet aksjon mot flere skoler og personer i Bergen. De benyttet anledningen til å varsle pressen, samt å spre navn på siktede personer offentlig på skolene ved å hente dem ut i skoletiden og ta dem til avhør med full mediedekning. Begrunnelsen var visst at det skulle være avskrekkende.

 

Dagen etter fikk jeg første henvendelse fra media med den noe underlige men direkte forespørsel "Har du fått deg en ung Høyre-klient etter nark-razziaen i går?" En tilsvarende melding kom fra en annen journalist i Bergen. Hvorfor disse meldingen kom skjønte jeg idag: Politiet hadde tilsynelatende gitt pressen under-hånden-opplysninger om hva de håpet var i vente ut fra hva de hadde avlyttet og samlet inn.

 

Den 21. februar konfronterer to større aviser som vet om politiets arbeide den unge stortingsmann - ikke med politiets mistanke, men ved å få han til å gjenta og stå ved sine gamle uttalelser om sitt prinsippielle synspunkt om liberalisering av hasj. Den unge politiker uttaler seg på linje med "lederen for den frie verden", president Barack Obama, om synet på hasj som rusmiddel. Et ledd i fellen gjøres klar.

 

Samme dag kontaktes jeg på nytt av journalister. Under hevisning til det publiserte intervjuet om liberalisering kommer det: "Si fra når NN (den navngitte Stortingsmannen) trenger deg". Fortsatt sitter jeg som et lite spørsmålstegn.

 

Politiet går deretter til retten og prøver å få en tillatelse til å ransake hos Stortingsmannen. Dommeren - som må ha lest sin straffeprosess - avslår begjæringen. Pressen er imidlertid kjent med politiets begjæring, og påstår at den er gjennomført. Siden dette ikke er tilfelle, og bare politiet visste om begjæringen, kan vanskelig tipset komme fra annet hold. Politiet aner nok ikke sin arme råd. De har tilsynelatende gjennom lekkasjer til mediene lovet dem en "godbit" ved allerede fra dag en å invitere dem med i det som skal skape overskriften. Politiet velger til tross for rettens vurdering den 27. februar 2014 å pågripe han - noe media er kjent med omtrent før han selv. Nok en gang får jeg henvendelser fra pressen: "Har du fått han som klient nå?",  og når media deretter tar kontakt med han direkte sitter han "i møte" - med politiet. Han blir presentert for politiets avlyttingsmateriale - som for hans del betyr den SMS som festnatten var i telenettet til en tredjeperson som var avlyttet.

 

Den unge politiker blir foreholdt at han nok risikerer en bot på mellom 3000-5000 kroner for sin helligbrøde - ett tilfelle av hasjrøyking en måned tilbake i tid. Han har brutt loven og må ta sin straff som alle andre.  Og avisene har fått sitt åte. Politiet har levert det som var lekket for lengst, og overskriftene er klare "Stortingsmann narkotikasiktet" i krigstyper over alle landets aviser og nyhetssendinger. Navn og bilde på alle førstedider. Politiet og pressens "samarbeide" har båret frukter. Samfunnet er igjen trygt.

 

Jeg satt som medlem i et offentlig utvalg underlagt Justisdepartementet (NOU 2009:15) som hadde til oppgave å etterkontrollere politimetoder og politiets bruk av overskuddsinformasjon ved blant annet telefonavlytting. I punkt 25.7.7 drøfter utvalget om det er behov for en lovbegrensning for hvor alvorlig et lovbrudd må være før politiet kan bruke overskuddsinformasjon mot dem som bevis, og for eksempel begjære ransakning og foreta arrestasjon. Utvalgets flertall så ikke behov for en lovbegrensning fordi de la til grunn at politiet ikke ville misbruke reglene og bruke telefonavlytting mot tredjemenn ved mindre alvorlige lovbrudd. Det holdt med å si at dette normalt ville være uforholdsmessig - mente flertallet. Jeg var mindretall, og mente at loven selv burde sette en grense for hvor inngripende tiltak vi kunne akseptere for eksempel for å avdekke at en borger røykte hasj. Jeg skrev bl.a.:

"Mindretallet stiller seg tvilende til om en slik bruk vil hindres ved hjelp av det forholdsmessighetskriteriet som flertallet har bygget inn. Dette først og fremst fordi de overordnede personvernhensyn lett vil fremstå som så pass abstrakte ved vurderingen av forholdsmessighet i den enkelte sak at de i liten grad vil bli hensyntatt.

Videre vil vurderingen av den enkelte forbrytelses grovhet og samfunnsskade lett variere fra påtalejurist til påtalejurist så vel som mellom ulike dommere. Herunder kommer at de mindre alvorlige forbrytelser normalt påtales etter delegert påtalekompetanse fra den enkelte politijurist som selv har ledet etterforskingen. Det skal dessuten mer til for å holde fanen høyt på personvernets område dersom man står overfor en konkret vurdering av om man skal påtale forhold som er oppdaget ved hjelp av slike inngrep eller legge saken bort. Om man først tillater slike metoder for avdekking av mindre alvorlige forbrytelser, er veien kort til å åpne for at materialet innhentes med samme begrunnelse. Etter mindretallets syn vil en så vidt vid og skjønnsmessig avgrensning av rammen for bruk av overskuddsinformasjon innebære en stadig fristelse for etterforskere og påtalejurister til å begjære avlytting basert på vikarierende motiver; et hensyn Stortinget tilla stor vekt ved behandlingen i 1999.

Skal man sikre seg mot at inngrep som romavlytting og kommunikasjonskontroll skal bli en alminneliggjort måte å overvåke statens borgere på, må bruken av materialet holdes avgrenset gjennom klare kriterier slik Stortinget enstemmig, og etter debatt i Odelstinget, gikk inn for ved lovendringen i 1999. At klare kriterier skaper avgrensningsproblemer kan ikke være noen avgjørende innvending ved spørsmål som ligger i legalitetsprinsippets kjerneområde. Det må snarere ses på som en fordel."

 

Stortinget bestemte seg for at det måtte være tilstrekkelig å følge flertallets innstilling. Telefonavlytting ville uansett ikke bli brukt i praksis i mindre alvorlige saker likevel. Politiet utviste da skjønn, må vite. Ingen ville risikere å bli hengt ut i småsaker som følge av et så sterkt inngrep som avlytting av den private sfære, eller som følge av at en tredjemann var under etterforskning.

 

Mon tro.

 

Jeg er glad at ingen politifolk ser på meg som en faglig motstander.

 

 

PS: Jeg har aldri hatt stortingsmannen som klient. Men mange andre politikere fra de fleste partier. Jeg er ute av skapet som Høyre-mann. Denne blogg er blitt til ved en sammenstilling av kilder fra politiet, retten, pressen, det kriminelle miljø, det gode miljø, erfaring og sunn fornuft - og alle er selvsagt vernet slik at pressen kan fylle sine samfunnsnyttige oppgaver. Men det betyr at på samme måte som enhver avisartikkel kan den inneholde feilslutninger. Noen hevder at politilekkasjer kommer fra en beslaglagt sms og ikke fra selve avlyttingen. Om det er riktig, endrer det ikke mitt poeng. Når jeg har valgt å fremstille den andre versjonen, er det fordi jeg ble kontaktet med disse spørsmålene fra journalister som hadde fått opplysninger fra politiet alllerede da den opprinnelige aksjonen pågikk. Det er min slutning.

 

PS2: Jeg er prinsipielt glad for at ledende politifolk har gått ut idag med kraftig kritikk av de deler av pressen som har våget seg til å identifisere en polititopp i Oslo som er siktet for grov korrupsjon angivelig knyttet til noen tonn med hasj. Det var da helt unødvendig å identifisere han, får vi forkynt med kraftuttrykk.

 

Skal vi bare akseptere gateran?



Etter at Høyesterett i en dom 23-05-2013 foretok en kraftig økning i straffeutmålingen for såkalte gateran i Oslo, har det i følge mediene og politiet vært en eksplosjon i antallet ran. I den evige myteskapte tro på at strengere straffer er svaret på alle samfunnsproblemer, fulgte Høyesterett politiets skrik og endret straffen fra tingretten og lagmannsretten for to gutter på 18 og 20 år fra samfunnsstraff til fengsel i hhv 2 år og 3 måneder og 1 år og 9 måneder. At guttene var tidligere ustraffet, hadde skikket seg bra de siste to årene før dommen ble avsagt og at forbrytelsene skjedde over meget kort tid måtte vike da "almenpreventive grunner taler sterkt mot samfunnsstraff".

Ut fra justisminister Anders Anundsens (FrP)s erfaringsmateriale når det gjelder unge lovbrytere, har Høyesterett med dette øket risikoen betraktelig for at de skal begå ny kriminalitet overfor oss andre samfunnsborgere.

Skal det kunne forsvares, må samfunnsgevinsten altså være så stor at vi med åpne øyne foretrekker å få potensielle lovbrytere på gaten igjen enda farligere og bedre utlært enn de var før de sluttet med kriminaliteten, i stedet for å la dem gjøre opp for seg overfor samfunnet på den måte som ligger i samfunnsstraff - eller for de under 18 år: Ungdomsstraff. Signalet til andre - eller det vi jurister kaller almenprevensjonen - må da ha så stor nytte av fengselsstraff at det overstiger ulempene for samfunnet og den enkelte ungdom som skal straffes.

Hva skjer da når vi i folket ser at skriket på høyere straffer ikke hjelper - det blir ikke mindre men mer kriminalitet av samme type. Jeg er ikke overbevist om at påtalemyndigheten vil komme løpende til Høyesterett og be om at fengselsstraffene reduseres eller andre straffeformer brukes, slik som hadde vært naturlig ut fra den omvendte logikk.

La oss derfor et øyeblikk se bort fra den tradisjonelle politiske løsning når det oppstår et kriminalitetsproblem og handlekraft skal måles i antall fengselsmåneder og år, og la de som vil krangle om straff skal opp eller ned gjøre det et annet sted:

Utgangspunktet for våre politi- og justismyndigheter må være menneskerettighetenes krav på vern for liv, helse og privatliv for statens borgere. Dette er beskyttet i EMK Artikkel 3 og 8. Vi kan, som borgere og de som finansierer politivesenet, stille krav til beskyttelse. Under en måned før Høyesterett kom med gaterandommen over avsa de 25-04-2013 en dom av mye større betydning. Høyesterett understreker enstemmig at

"Retten til privatliv etter EMK artikkel 8 omfatter blant annet den fysiske og psykiske integritet og retten til å være i fred fra uønsket oppmerksomhet fra andre. EMK artikkel 1 pålegger konvensjonstaten å sikre konvensjonens rettigheter for alle innenfor statens jurisdiksjon. Dette innebærer blant annet at staten har en plikt til, etter forholdene, å ta aktive skritt for å hindre at private krenker hverandre."

Fordi staten ikke hadde utført denne oppgaven, måtte staten betale erstatning til den borger som var utsatt for integritetskrenkelse fra en annen borger. Staten sparte ikke penger på å unnlate å forebygge kriminalitet der dette kunne forventes og forlanges.

Barn under 18 år skal man normalt ikke sette i fengsel. Barnekonvensjonen er sterkt og klar på dette, og norsk straffelov og straffeprosesslov følger opp grunnsynspunktet. Allikevel vet alle som har hatt eller selv har vært barn at man må møtes med sanksjoner for å styre adferd og forstå forskjell på rett og galt.

Hvis problemet består av en 15-20 personer slik politiet sier i Aftenposten, er det uforståelig at ikke politiet har ryddet opp ved å kreve at strafferettsaparatet gjør jobben sin. Når et medlem av justiskomiteen må kreve hurtigdomstoler, er dette  det samme som Stortinget faktisk har vedtatt i straffeprosessloven §§ 249 og 275 for de under 18 år. En sak SKAL normalt være påtaleavgjort senest 6 uker etter at den oppstår, der ofre eller gjerningsmenn er under 18 år. Vi har derfor en hurtigdomstol - dersom den brukes. Ungdomsstraff og streng oppfølgning er det vi har idag for de yngste.

Trolig er det ikke nok, og samfunnet trenger en større katalog med virkemidler. Blant disse tiltakene må trolig barnevernet styrkes der foreldrene kommer til kort og barna ler av samfunnets manglende reaksjon. Frihetsberøvelse av barn for å trygge samfunnet og oppdra barn ved å styre deres adferd er nødvendig. Kanskje også ved at man tenker utenfor boksen og ser på en mellomting eller sammenslåing av strafferettssystemet og barnevernsystemets positive ressurser. Bør Fylkesnemnda for sosiale saker gis større kompetanse til å idømme frihetsberøvelse ("tvangsplassering") i større utstrekning der barna utgjør en fare for samfunnets trygghet? Eller bør domstolene gis større kompetanse til å idømme frihetsberøvelse i barnevernet (på samme måte som man idømmer sinnslidende eller farlige lovbrytere psykisk helsevern eller forvaring) av hensyn til samfunnsvernet?

Samtidig tror jeg ikke vi kommer utenom at en hurtig reaksjon er det viktigste av alt. Pågripelse - løslatelse - pågripelse - løslatelse - pågripelse - løslatelse - pågripelse - løslatelse- pågripelse - slik en av Dagbladets saker peker på, inngir ingen respekt overhodet. At en sak skal avgjøres senest innen 6 uker, betyr ikke at den ikke skal eller kan løses innen få dager. I mellomtiden må barnevernet på banen for de under 18 med tett oppfølgning og eventuell midlertidig tvangsplassering dersom det ikke virker. Det er avgjørende at også barn ser reaksjoner.

Og for de over 18. Om det er gjentakelsesfare eller endog utvist gjentakelse vil trolig en kort varetekt måtte være løsningen. Og en pådømmelse innen utløpet av varetektsperioden som ikke skal være lengre enn 4 uker. Oslo politidistrikts gjengangerprosjekt - som nå er nedlagt - hadde egen berammelsesplan med Oslo tingrett. Det var fast avsatte saler og dommere som behandlet slike saker på få dagers varsel utenom køene, og alltid innen en fireukers-periode. Det er ingen grunn til at de ikke skal virke også i ranssaker. En varetekt av kort varighet inntil 60 dager kan etter loven kombineres med samfunnsstraff når særlige grunner tilsier dette. Kriminalitetstypen og statens plikt til å ivareta borgernes rettsvern vil kunne være en slik særlig grunn.

Alelrede på 1970 tallet - i kriminalpolitikkens liberale gullalder - så man at det var nødvendig med bruk av varetekt i grovere ranssaker og innførte en særbestemmelse i straffeprosessloven for å åpne for dette. Paragraf 172 gjelder ennå. Og man hadde en egen påtaleavgjørelseskode i straffesaker mot barn som het "OVF BVN" - overført til barnevernet.

Kanskje på tide å se litt i historien også for å bygge og trygge fremtiden?

Da kan vi ikke stille akseptere gateranene som en del av gatebildet, mens vi toer våre hender, leker handelkraftige og skriker "strengere straff".

 *****

PS: For nostalgikere: Det er ikke sikkert alt er så mye verre nå enn før... "Det holder det sa Gundersen"

Gjelder "Ja stempelet" i asyl-behandlingen?

 


I dette huset bodde mannen som er siktet for drapet på tre personer på bussen mellom Årdal og Tyin mandag kveld.

Den tragiske bussepisoden i Årdal har satt et sidelys på et annet spørsmål. Og som vanlig er det enkeltsaker som viser oss systemfeil. Straffesaken skal jeg ikke si noe om nå. Men det er naturlig å stille spørsmålet om hvor lang saksbehandlingstid vi kan godta i asylsakene.

Jeg blogget litt om dette etter sist Stortingsvalg:

Retten til å søke asyl i ethvert land er en demokratisk grunnrettighet som er beskyttet av en rekke internasjonale avtaler og konvensjoner, og der Norge teoretisk sett er et foregangsland. Asylretten er en av de inngrodde norske grunnverdier i Fridtjof Nansens ånd.

Som følge av EU-samarbeidet regnes de fleste europeiske land som en søkersone slik at man ikke skal oppleve at søkere reiser fra land til land og leverer søknader flere steder.

Kort fortalt sier reglene at det første landet en asylsøker kommer til i Europa har ansvaret for å behandle asylsøknaden og fatte vedtak som gjelder for hele Schengen. Dersom en asylsøker melder seg i ett europeisk land, og det viser seg at han tidligere har vært i et annet europeisk land, skal søknaden behandles og avgjøres av det første landet vedkommende kom til i Europa.

Dette er årsaken til at ytterlandene Spania, Italia og Hellas er de europeiske land som har flest retur-asylsaker som skal avgjøres hos dem.

En avtale som kalles Dublin II-avtalen  som EU, Norge og Island er bundet av, regulerer hvordan saksbehandlingen skal finne sted når søkere melder seg i flere land.

Etter avtalen skal retur til første asylland skje straks, og etter punkt 18 skal en anmodning om tilbaketakelse automatisk regnes som akseptert dersom byråkratiet i første-søker-landet ikke har behandlet søknaden ferdig innen 2 måneder.

Søknadene skal altså normalt ikke behandles i Norge, jf utlendingsloven § 32, men kun overføres til første landet søkeren kom til ved at søkeren straks videresendes dit. Klager over slike vedtak skal normalt iverksettes straks, og klager vil normalt ikke bli gitt utsatt iverksettelse,

De europeiske lovgivere og politikere mener  altså at det i løpet av få dager skal kunne avklares hvilket land som skal behandle søknaden, og at søkeren skal oppholde seg i det landet frem til søknaden er avgjort.

I vår konkrete sak har politiet til media opplyst at vedtak om tilbakeføring til Spania ble fattet i juni etter at søkeren kom hit i april. Det er i seg selv noe lang saksbehandlingstid som krever en forklaring.

Pr dags dato hadde politiet heller ikke hatt ressurser til å iverksette vedtaket. Det var satt en utreisefrist til slutten av november måned. Samtidig opplyser politiet at planen var at asylsøkeren skulle gis beskjed om å reise, og selv sette seg på flyet og reise alene. De ressurser politiet følgelig mangler synes å bestå i å sende et  brev på én side i juni måned med en umiddelbar utreisefrist. I stedet venter man med å sende brevet mange måneder, og belaster samtidig asylybudsjettet med kostnader til  5 nye måneders opphold på et privat asylmottak. Ja da. Det er sikkert et annet kapittel i departementets budsjett, men det er våre felles penger.

Lang saksbehandlingstid og uviss fremtid er en fortløpende belastning - særlig vil det gjelde for personer med mye ballast i bagasjen. Hva som skjer med sinnstilstanden kan vi bare tenke oss. Ikke bare for barnefamiliene, men også for enslige asylsøkere som plasseres ulike steder i Norge mens de lever med sin frykt fra hjemlandet og samtidig venter på avklaring, «Utmattet» må være et understatement.

Hovedmålet må være å sørge for rask saksbehadling og tilsvarende rask uttransport der resultatet er gitt.

FrP har nå ansvaret for Justisdepartementet, som i følge sin hjemmeside blant annet har ansvaret for innvandring.De har en generell politikk der man forlanger at der forvaltningen i søknader ikke har fattet vedtak innen kort tid, skal søknadene regnes som innvilget. Vi husker bildene og valgløftene med det store «JA-stempelet». Dette er et godt byråkratihindrende tiltak. Spørsmålet blir om løftet gjelder også i asyl- og fremmedpolitikken. Slik at dersom byråkrati og politi fortsatt ikke følger politikernes kloke saksbehandlingsregler, slipper vi bombeskapende ventetid. Og der søkerne kanskje kan regne sine søknader som innvilget, og roen kan finnes?

 

 

Men listen min får du aldri

 

I 7 lange år til 2012 var advokatkollega Knut Storberget  justisminister i Norge.

Storbergets kundeliste er hemmelig. Det følger av taushetsplikten at han ikke kan legge den frem. Ikke en gang for sin departementsråd (underordnede) eller sin statsminister. En rask Google-sjekk gjør at vi likevel får et innsyn i saker der han er omtalt offentlig.


Blir man inhabil i politikken hvis man kan og har jobbet med faget sitt?

I Aftenposten   ga han blant annet sterk støtte til Hells Angels mot Kripos sin aggresive forfølgelse, som han mente var uklok. Han er også svært skeptisk til politiets siktelse mot et Hells Angels medlem etter bombesprengningen i Drammen 

I Beheim-Karlsen saken i Sogndal var han svært kritisk til at rasismeparagrafen ble anvendt i tiltalen, og gikk ut mot  justisminister Hanne Harlem.

I en drapssak fra Mysen mente advokat Storberget at det ikke var gjentagelsesfare og var kritisk til politiet som brukte for mye varetekt. 

Mannen hørte ikke hjemme i varetekt ei heller etter drapet, mente advokaten

Det er vanskelig å se at justisminister Knut Storberget lot seg påvirke av advokat Knut Storbergets oppfatninger på vegne av sine klienter. Justisminister Storberget var flink til å fristille seg fra tidligere oppdrag, og drev politikk på vegne av sin nye oppdragsgiver, Kongen - og Det Norske Arbeiderparti. Til beste for oss i folket. Uten at vi noen gang spurte om kundelisten hans. Habiliteten passet han  på selv, slik det følger av forvaltningsloven § 8.

 

Lisbeth Berg-Hansen var fiskeriminister i drøyt 4 år

Da hun gikk av i oktober 2013 var hennes formue knyttet til eierinteresser i oppdrettsnæringen nær fordoblet, og hun var blitt mangemillionær. Hun var nøye på å ikke behandle saker hvor hun kunne være inhabil  - sa Berg-Hansen. Litt habilitetsslalåm var det også blitt gjennom årene  Noen liste over alle hun hadde hatt kontakt med ble aldri avkrevd for det. I samsvar med forvaltningsloven var hun ansvarlig for å passe på sin egen habilitet.

Og det greide de to så langt jeg vet på en utmerket måte.

Man blir ikke inhabil til å bestemme på et område fordi man kjenner til hva området dreier seg om. Heldigvis. Og ei heller fordi man har hatt oppdrag for folk eller organisasjoner som arbeider på samme område. Erfaring regnes som positivt.  Forøvrig følger det av forvaltningsloven § 10 at habilitetskravene etter loven ikke gjelder for statsråder i egenskap av regjeringsmedlemmer. Det ville være fryktelig synd dersom man reserverte adgangen til å drive med politikk til de faglig inkompetente og kunnskapsløse.

 

Jeg tror at listekravet mot Sylvi Listhaug vil og bør bli en tullete parentes i norsk politisk historie. Offentligheten har intet med det så lenge hun ikke er på dagens lønningsliste. Men den listen er til gjengjeld offentlig gjennom Stortingets interesseregister. 

Kravet er i alle fall ikke verdt å bli listeført.

Retsmøder ere Offentelige

Frihetsberøvelser besluttet av hemmelige domstoler uten folkets - normalt gjennom medias - kontroll av lovligheten og vilkårligheten, er et kjennemerke for diktaturer og stater vi ikke vil identifisere oss med. Når staten bruker tvangsmidler mot sine frie borgere, er dette et inngrep som er så alvorlig at staten ikke kan bedrive det i dølgsmål.



Når Bergen tingrett i en alminnelig korrupsjonssak fjernet rettsmøtet fra de offentlige papirer og lot som det ikke var gjennomført, passerte man en grense som heldigvis savner lovgrunnlag. La oss håpe det berodde på en lapsus og ikke er et gjennomtenkt angrep på demokratiets spilleregler. Hvor lenge hadde man tenkt at den siktede - som har krav på å bli behandlet som uskyldig så lenge han ikke er domfelt - skulle sitte på en celle i hemmelighet?

Domstolloven er klar. I § 124 bestemmes det at rettsmøter er offentlige. Eventuelle begrensninger i adgangen til å være tilstede eller referere fra rettsmøtene må bestemmes av retten selv, men en slik avgjørelse må ha hjemmel i lov. Retten skal ved åpningen av rettsmøtene, eller så snart den har truffet avgjørelse om begrensninger, gi meddelelse om eventuelle begrensninger i forhandlingenes offentlighet.

Unntak fra offentlighetsprinsippet i straffesaker når det gjelder rettsmøters avholdelse, finnes kun i saker der retten behandler såkalte hemmelige tvangsmidler som telefonavlytting med videre. Ingen kan berøves sin frihet i et hemmelig rettsmøte.

Alle saker i Norge som avgjøres ved dom eller kjennelse skal avgjøres i formelle rettsmøter, jf straffeprosessloven § 52 jf § 43. Stortinget har på den måte knesatt offentlighetsprinsippet ved å regulere hva som krever dom eller kjennelse. Frihetsberøvelse krever alltid kjennelse.

Hvorvidt et rettsmøte forøvrig kan sperres for publikum eller presse, og hvorvidt det kan legges restriksjoner på gjengivelsen av det som skjer i et rettsmøte, er så alvorlige inngrep at retten er pålagt å avgjøre dette ved en egen kjennelse. Kjennelsen skal avsies i et rettsmøte, og der har presse og publikum adgang til å uttale seg om spørsmålet før avgjørelse treffes. Pressen er av Høyesterett også ansett som en så viktig vaktbikkje at den har fått egen ankeadgang over spørsmålet om lukkede rettsforhandlinger og forbud mot gjengivelse fra rettsmøter. Dette er en rettighet som har vokst frem i Norge fordi vi gjennom den europeiske menneskerettskonvensjon er forpliktet til å følge minimumsregler om offentlighet i rettspleien for å beskytte den siktede mot statlige overgrep. Menneskerettssystmet legger til grunn og forutsetter at media har en samfunnskritisk rolle, og stiller spørsmål ved statens bruk av tvangsmidler mot borgerne slik at ikke dette brukes i større utstrekning enn nødvendig. Media skal stille kritiske spørsmål til bruk av frihetsberøvelse, og følge opp at den som frihetsberøves uten å være dømt løslates så snart som det er forsvarlig. Skal vaktbikkja kunne gjø, må den kunne se tyven.

Rettsmøtet - hva enn det er rettsmøtet til behandling av spørsmålet om lukkede dører eller selve fengslingsrettsmøtet - skal innledes med at partene presenteres - det vil si den siktede, aktor, forsvarer og dommer - og at retten skal vurdere om den er habil. Fra amerikanske filmer ser man at rettsbetjenten starter med å be folk reise seg, presenterer den ærede dommer og sakens parter. Det samme er reglene i Norge, om enn noe mindre pompøse. Deretter kan man starte på forhandlingene om dørene skal lukkes eller selve fengslingen. Først når pressen og publikum er kjent med at et rettsmøte avholdes, kan man møte opp og gjøre sin lovbestemte rettigheter gjeldende.

Oversikt over når rettsmøter i Norge er berammet er offentlig tilgjengelig. Dette følger av forskrift om offentlighet i rettspleien. Enhver skal på forespørsel om en bestemt sak gis opplysninger om tid og sted for rettsmøtet. Domstolene skal utarbeide lister over berammede rettsmøter. Berammingslisten skal ajourføres hver dag. Berammingslisten skal på forespørsel sendes til pressen via telefaks, elektronisk post eller lignende.I tillegg kan domstolene legge den ut elektronisk slik de i praksis gjør på domstol.no, selv om denne ofte ikke er helt komplett. En egen pressetilgang til samme side skal imidlertid være komplett. Feil kan selvsagt forekomnmee, men det er uheldig når det blir satt i system og skjer etter et bevisst ønske om å hemmeligholde rettsmøtene.

Og som dere ser av bloggen og lenkene her: Norge har et godt tilgjengelig lovverk for alle gjennom Lovdata. Også for dommere.

Hvilke justiskrav kan vi nå forlange innfridd?

I går hadde vi alle en alvorlig medarbeidersamtale med våre underordnede på Stortinget. Eller i alle fall de 77,7% av oss som gadd å bry oss om vår egen og andres fremtid. De resterende 22,3% er neppe berettiget til å mene noe før neste medarbeidersamtale om fire år, selv om jeg er overbevist om at noen likevel finner veien til nettavisenes kommentarfeltdemokrati.


Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

Gjør det noen forskjell hvem som styrer da? 

La oss håpe det. At vi vil få en regjering med gjennomføringsevne og gjennomføringsvilje. To viktige ord som Gjørv-kommisjonen minnet oss om eksistensen av.

Og ikke alt koster like mye penger eller utfordrer handlingsregler eller andre mystiske instrumenter i politikkens verden.

Ut fra de partier som nå har fått flertall i Stortinget og uttalelser i partiprogram og stortingsdebatter kan vi - og skal vi - forvente dette av våre medarbeidere - la oss si før jul 2013:

       Straffeloven av 2005 - som Arbeiderpartiet før valget lovet oss at ikke skulle tre i kraft før etter 2017 i det man hadde større respekt for en IT-medarbeider i Politidirektoratet enn Norges lovgivende forsamling - skal iverksettes. Om det er slik at nye paragraftegn er så vanskelig for EDB-verden, får man enten kjøpe skrivemaskiner til påtalejuristene eller inkorporere endringene i straffeloven av 1902 frem til IT-konsulenten er på nett med Stortinget.

       Asylpolitikken - som de borgerlige partiene vil ha hht strengere og mykere - må i alle fall skille snør fra barter. Reelle asylsøkere med en asylhistorie som vil kunne tilfredsstille internasjonale krav og som har et beskyttelsesbehov, må behandles med respekt og forventes å vise respekt tilbake. Dette er mennesker med et tapt liv bak seg. På den annen side er det mer enn nok som misbruker asyl-ordet og gir reelle søkere et dårlig rykte. Grunnløse søknader må kunne avslås på få dager og tilbys plass på flyplassinternatet før retur kan finne sted, i stedet for lediggang i norske utkantkommuner og inntrekking til bysentere der det skaper kriminalitet.

       Politiet må få frister for å påtaleavgjøre normale saker, og begrunne det dersom en sak trekker ut i tid. I dag er politiet den verste proppen i strafferettssystemet etter at både domstolene og forsvarerne har fått frister å forholde seg til. Det er ingen grunn til at saker skal trekke ut i flere år og samle støv. Han IT-fyren i Politidirektoratet bør kunne innføre et blinke-blinke-varsle-system når en tidsperiode er utløpt. Politiet må også kunne henlegge saker som ikke bør påkalle samfunnets prioriterte ressursbruk, og saker der det har liten eller ingen betydning om straffeforfølges fordi man er anklaget for mer alvorlige forhold eller uansett skal ut fra Norge.

       Oppbevaring av siktede isolert på glattcelle over 48 timer forbys. Flere varetektsplasser skal stilles tilgjengelig der dette er påkrevet, og i nærheten av de politistasjoner og domstoler som behandler sakene. Om det i første omgang medfører at noen må  vente lengre på soning, handler det om å prioritere der etterforskningshensyn eller farlighet er viktigere.

I løpet av 2014 og kommende budsjettperiode kan vi forlange

       Domstolene settes i stand til å behandle rettstvister innen de frister loven har oppsatt. Tiltaket krever dommerressurser, men vi har ikke juristmangel.  Det er ikke holdbart når landets største ankedomstol Borgarting lagmannsrett berammer enkle saker to år frem i tid, og regjeringen har latt dette skje med åpne øyne. Muligheten til å skjære til ankesaker ved kombinasjon av skriftlig og muntlig forhandling slik at viktige spørsmål kan behandles på kortere tid, må gjennomføres.

       Personvernet gis bedre levekår ved at alle inngrep som går ut over borgernes frihet og selvstendighet skal ha en vurdering av inngrepets omfang, slik at politikerne bare beslutter inngrep der nytteverdien er klart høyere enn frihetstapskostnaden, og der tiltakene avgrenses i tid og vurderes i forhold til nytteeffekt etter å ha vært utprøvet.

Stikkordet for alle endringene over er fokus.

Om bakgrunn for denne blogg - se bl.a. http://www.advokatforeningen.no/PageFiles/25783/Adv.foreningen_rappost_valg.pdf

Vi som er brukere av justissektoren skal nok passe på, men husk det alle dere andre også ved neste medarbeidersamtale.

Kunne Marte blitt domfelt i Norge?

Espen Barth-Eide har gjort sin jobb ved å ivareta norske borgere i utlandet. Godt, effektivt og på kort tid. For Marte. Hun er på fly på vei hjem, og hennes sak er trolig avsluttet. Vi kan være stolte over å ha en minister som personlig tar tak når han ser at noe er i ferd med å ende helt feil i justissystemets kvern.




La oss håpe dette innebærer et regimeskifte fra Utenriksdepartementet, der standardsvaret foreløpig når norske borgere får problemer i utlandet og reaksjoner som mangler sidestykke i norsk lov, har vært at "vi kan hjelpe dere å skaffe lokal bistand, men vil ikke legge oss opp i rettsprosessen". Nordmenn sitter med dødsstraff i Kongo og Irak, 50-60 talls års fengsel for heleri i Brasil og 7,5 års fengsel for kjøring mot enveiskjøring på flukt fra et overfall der noen måtte hoppe tilside i USA. Også de trenger hjelp fra Utenriksdepartementet. Men det kommer nok nå.

La oss likevel se Marte-saken i et perspektiv.

Norske SoMe, medier og meningsytrere (herunder meg selv) har ut fra avisoppslagene og vinklingene forrige uke reist spørsmål ved Dubais grunnleggende rettssystem og etterforskning av alvorlige anmeldelser.

Som alltid hadde imidlertid en sak minst to sider. Dommen og rettsprosessen er omtalt av Marte selv i dagens avsier og gjengitt på engelsk Wikipedia. I følge Aftenposten er prosessen også omtalt i avisene i Dubai. Men la meg holde meg til de to første kildene, og deretter stille spørsmålet om det samme kunne skjedd i Norge?

 

En ung kvinne kommer til politiet og forklarer en hendelse om at hun har blitt voldtatt. I avhøret stiller politiet kritiske spørsmål. Tolken(!)  gir henne et råd om å trekke tilbake anklagen uten at hun har fått rådføre seg med ambassade eller advokat. Hun trekker tilbake anklagen og bekrefter på direkte spørsmål som blir protokollert og signert hos politiet at den seksuelle kontakt var frivillig. Hun erkjenner frivillig inntak av alkohol i forkant på offentlig plass. Den medsiktede erkjenner de samme forholdene i sitt avhør. Overvåkningsbilder innhentes fra hotellet som styrker tilståelsen. Saken etterforskes ikke ytterligere, og sendes retten for avsigelse av tilståelsesdom. Kvinnen trekker sin tilståelse i retten, mens den medsiktede opprettholder tilståelsen. Begge blir dømt i samsvar med sine egne politiforklaringer, og det blir lagt til grunn at den rettslige forklaring var en bortforklaring.

Begge får 1 års fengsel for seksuell omgang utenfor ekteskap. Begge får 1 måneds fengsel for alkoholnytelse på offentlig plass. Og hun får i tillegg 3 måneders fengsel for falsk anklage til politeit.

Forhåpentligvis ville det norske politiet ha dvelet noe mer ved hennes opprinnelige forklaring. De ville foretatt sporsikring (skjønt det ville hatt begrenset verdi når begge parter erkjenner seksuell omgang og det ikke er brukt noen form for vold). Den anmeldte mannen ville blitt kjørt noe hardere i avhør. Og vi ville forhåpentligvis ikke hatt en tolk som ga juridiske råd. Og Marte kunne hatt med seg en tillitsperson ved anmeldelsen. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at den opprinnelige anmeldelsen i en hektisk politihverdag ikke ville blitt prioritert.

Norsk politi bør merke seg at Utenriksministeren vifter med både menneskerettigheter og kvinnekonvensjonen mot den manglende oppfølging her.

At norsk politi kan gi underlige juridiske råd til siktede observerte jeg senest for et par uker siden da de i forbindelse med forkynnelse av et besøksforbud for en kvinnelig klient, etter at vi hadde avtalt at hun skulle nekte på å godta det og be om rettslig prøving, hadde fortalt henne at advokatens råd var dårlige og at hun bare burde vedta forbudet. Heldigvis gjorde hun ikke det, og retten opphevet det som grunnløst fra politiets side.

Men hva når saken forøvrig hadde blitt oversendt til retten som ferdig etterforsket? Nå ville ikke den seksuelle omgang ha avstedkommet noen anklage i Norge - der har vi forskjellig moralkodeks i våre lovgivninger. Vi straffer det bare der det er penger inne i bildet, og bare den som kjøper. Hva enn det er menn i Bergen sentrum eller kvinner i Gambia. Der er vår lov lik for begge kjønn. Men drikking på offentlig sted kunne avstedkommet en siktelse etter dagens norske lov. Erkjennelsen av falsk voldtektsanklage ville gjort det samme. Tilbaketrekkingen av forklaringen ville gjort at saken måtte oversendes tingretten til avgjørelse med meddommere. Politiet hadde møtt som vitner og forklart at hun frivillig trakk anklagen, og at hun på direkte spørsmål bekreftet at den seksuelle kontakt var frivillig. Den medsiktede ville hevdet det med styrke. Og hun kunne lett blitt dømt etter nyere rettspraksis til 9-10 måneders fengsel for dette forholdet alene. Norske domstoler tror stort sett på tilståelser, og har liten forståelse for at de kan ha vært uriktige.

Hvis kvinnen hadde vært fra Dubai, og Dubais myndigheter, SoMe og meningsytrere deretter hadde kritisert Norge med styrke for menneskerettsbrudd og kvinnefientlig behandling - hadde vi akseptert det? Hadde vår regjering etter en telefon fra Emiren av Dubai og under trusler om boikott, brutt inn i ankeprosessen og sagt "bare vedta dommen du så benåder vi deg på dagen så kan du reise hjem igjen".

Jeg er ikke overbevist.

Så kanskje er dette også et tankekors for vår egen rettsstat om at ikke alltid den rimelige tvil kommer den anklagede til gode? At en "tilståelse" ikke alltid er bevisenes Dronning.

Og med dette har jeg ikke sagt noe om den opprinnelige voldtektsanmeldelse eller om den burde ført frem. En (politi)tolk synes å ha sørget for at den aldri ble etterforsket annet enn overfladisk. Med mindre norsk politi tar tak i den i samråd med Marte. Men som en på SoMe sa idag: Det må hun få vurdere om hun vil være med på selv. Hun må få eie sin egen sak. En voldtekssak i Dubai ville idag så langt jeg skjønner systemet  ikke vært pådømt av sharia-retten ("moraldomstolen" - eller "court of minor misbehaviours"), men av Criminal Court, som bygger sin prosess på tilnærmet vestlige rettsregler etter at den ble bygget opp på 1970-tallet ved å se til Frankrike og England. En politimann ble f eks dømt til livstid for voldtekt av en turist etter DNA-bevis i fjor etter medienes gjengivelser. Selv om sikkert mye kan skje der også. Ikke minst av holdninger. Som i Norge.

 

Voldtekt i Dubai - hva gjør Espen Barth-Eide?

 

Å være på besøk i et fremmed land byr på utfordringer for oss alle. Lovverket er ulikt fra land til land. Både hva man anser straffbart og hvordan man vekter de ulike straffebud. Forøvrig er det i hovedsak opp til det enkelte land å fastsette sine lover - også straffelovene. På samme måte som vi i Norge forventer at personer som kommer til oss skal vite at promillegrensen er 0,2 og at betaling for seksuelle tjenester er forbudt, forventer Dubai at man ikke drikker overhodet på offentlig plass, og at seksuell kontakt hører hjemme i ekteskapet. Ansvaret for å kjenne lovene der man er, er strengt etter alle lands lovverk.

 

Både i Norge og Dubai er voldtekt strengt forbudt og straffebelagt.

Både i Norge og Dubai er det forbudt å nyte alkohol på offentlig sted som ikke har lisens til dette (skjenkebevilling som vi kaller det og drikkeforbud ute)

Både i Norge og Dubai har vi morallover som forbyr sex utenfor eksteskapet, men i Norge gjelder det bare når det betales for sexen. I Dubai er det ikke avhengig av penger.

 

Norge har et justisfaglig samarbeid med Dubai, som tar utgangspunkt i at begge land er rettssamfunn. Noen faste avtaler om samarbeid eller utlevering har man imidlertid ikke. Norge har derimot en egen politisamarbeidsmann ved ambassaden som er der blant annet for å knytte kontakter og for at samarbeid skal fungere.

Om lovbud er overtrådt beror i begge land på en bevisvurdering som kan og skal foretas av domstolene. Straffeutmålingen er også vesensforskjellig i de to land, men det er et nasjonalt anliggende.

Mer betenkelig er de uklare reglene for bevisvurdering som gjelder i deler av sharialovgivningen, selv om det heller ikke i Norge er tilstrekkelig med påstand mot påstand for å dømme noen. En ordning med krav til fire mannlige vitner for å bevise voldtekt er ikke i samsvar med moderne rettsoppfatninger, og knapt en oppnåelig mulighet. Sist vi hadde lovfestet beviskrav i Norge, krevdes to mannlige vitner. Men dette var i Gulatingsloven, og har sakte og sikkert blitt forlatt gjennom rettspraksis til fordel for fri bevisvurdering.  På samme måte brukes heller ikke dette beviskravet i de fleste land som har sharialovgivning i bunn. Man bygger i stedet på en mer vestlig orientert bevisbyrdetilnærming. I denne saken er det uklart ut fra de referater jeg har sett hvilken bevisbyrde som er fulgt. Ankedomstolen vil i så fall ha en oppgave der.

Det betyr imidlertid ikke at etterforskningen alltid er like god i begge land, og i konkrete saker kan man se at etterforskningen lider falitt. Det er intet særtrekk for Dubai mer enn for Norge.

Dette innebærer ikke at Norge kan toe sine hender i forhold til å hjelpe en norsk statsborger i en situasjon som etter vår rettsstandard er uholdbar. En skarp diplomatisk tilnærming om at vi er uenige i lovverket, tror jeg i seg selv er nyttesløs. Vi ville heller ikke godtatt at de andre europeiske land sa til oss at vårt sekskjøpsforbud er uakseptabelt eller at røykeforbudet som Norge var tilnærmet først med i verden, måtte settes tilside som udemokratisk. Vi ville definitivt ikke godtatt at noen kom fra Dubai til Norge og sa de forlangte å bli dømt etter Dubais lovsett fordi det var nærmest opp til deres kultur og verdioppfatning.

Norge kan neppe sette seg til mål å endre seksual- eller alkohollovgivningen i Dubai, ei heller på punkter dere deres offisielle moraloppfatning er strengere enn vår.

Derimot kan vi hjelpe til med å oppklare og opplyse faktum i saken, noe som også vil måtte hensyntas av myndighetene i Dubai ved den rettslige behandling der de vet at vestens øyne følger med. Offisielt vil de trolig takke for bistanden så lenge man ikke tråkker direkte i deres bed.

Så langt saken til Marte (24) er presentert i media, er begge de involverte utlendinger i relasjon til Dubai. Marte er norsk og hjemmehørende i Norge. Vår straffelov §12 anser voldtekt å være en forbrytelse som er så alvorlig at vi også kan ramme utlendinger som voldtar i utlandet. Norsk politi ville imidlertid bli overarbeidet dersom vi skulle ta over alle voldtekter i verden. I påtalepraksis har det utviklet seg en tese om at saken «må ha en naturlig tilknytning» til Norge for at vi skal involveres. Med denne begrunnelse tok Riksadvokaten for noen år tilbake opp en gammel krigsforbrytersak fra borgerkrigen i Jugoslavia, der man til tross for at det gjennom Dayton-avtalen var innvilget store lokale amnestier, besluttet å iverksette etterforskning i Norge fordi den mistenkte i mellomtiden hadde blitt norsk statsborger. Etter at etterforskningen var avsluttet måtte den saken iretteføres i Norge av juridiske grunner. Det er imidlertid intet i veien for at etterforskningsmateriale oversendes til andre lands myndigheter, og at saken iretteføres der.

 Norsk politi kan etter at anmeldelse er inngitt her iverksette nødvendig etterforskning, herunder i samarbeid med sine kolleger i Dubai. Og er saken så håpløs som det ser ut gjennom norsk presse, og dette kan belyses overfor ankedomstolen i Dubai, kan vi bidra til en frifinnelse som passer med vår rettsoppfatning, uten at det bare anføres at vi ikke liker lovene deres. Er det pressen skriver riktig, kan politiet bidra til å få det frem. Hverken i Dubai eller Norge er det straffbart å bli voldtatt, selv om dette innebærer seksuell kontakt med en annen. Det krever imidlertid forsvarlig etterforskning for å få frem et bevisresultat.

Og som en bonus også se om det er grunnlag for en sak mot mannen i denne saken dersom voldtektsbestemmelsen er overtrådt. Enten i Dubai, hans hjemland eller endog i Norge. Dersom Kongen (regjeringen) så bestemmer.

Hva sier du Espen Barth-Eide? Ballen ligger i praksis hos deg også i forhold til norske politimyndigheter. De vil nok ikke avslå din anmodning om bistand.?

Om Hazardiøse Lykkespill med Vinnesyke Formål


Her fra den timeleide tennisbanen på sydligere breddegrader har jeg fanget opp siste nytt fra Norges rettsverden. Staten har akseptert at Borgarting lagmannsretts dom som tillater mindre pokerspill i Norge er riktig, og har besluttet ikke å anke denne til Høyesterett.

Og Lotteritilsynet har varslet at de også tar dommen ad notam og endrer sine retningslinjer.

Endelig, tenkte jeg. Sunn fornuft hadde fått gjennomslag i norsk statsforvaltning. Det skulle bli slutt på jakten på vennelag som satt og spilte om noen hundrelapper på ulike steder i Kongeriket sånn litt i spenningen men også i frykten om politiet skulle dukke opp - med mindre de selv deltok.

Og en takke-tweet til den sunne fornuft kunne jeg sende til mine Twitter-følgere. Med det lille forbehold at jeg sa at hvis noe fortsatt var uklart burde kulturminister Hadia Tajik klare opp for oss vanlige borgere.

 

Geir Egholm var tiltalt etter å ha arrangert pokerturnering, men ble frifunnet. Torsdag godtok statsadvokaten dommen. Foto: Thorkild Gundersen

Statsformynderiet svarer

Og den gang ei. Statssekretær Mina Gerhardsen som sommervikarierende kulturminister rykket ut på vegne av formynderiet på Twitter og svarte på min melding: «Dom gjelder ulovlig avholdelse av lykkespill ift. straffeloven.  All form for poker fortsatt ulovlig etter lotteriloven».

Dette ble senere begrunnet med at det underordnede Lotteritilsynet mente det er slik etter lotterilovens § 1, som bestemmer at som lotteri skal regnes «virksomhet der deltakerne mot innskudd kan erverve gevinst som følge av trekning, gjetting eller annen fremgangsmåte som helt eller delvis gir et tilfeldig utfall».

Etter noen tweet til ble vi enige i at dersom lotteriloven gjelder, må også unntakene i denne loven gjelde for pokerspill, herunder § 5. Statssekretæren twitrer: «Poker blant venner i en meget begrenset form vil muligens kunne omfattes av lotterilovens § 5 annet ledd» og litt senere ytterligere forsiktig at «Men da snakker vi på nivå vinlotteri på fredagskaffen. Dette er paragraf for såkalte møtelotterier». De er forsiktige i kulturdepartementet må vite. De fleste andre har vel vinlotteriet på fredagsølen, mens man unner seg kaffe resten av uken.

Hva sier så § 7 jfr § 5 annet ledd:

[Kravet til å søke om tillatelse] gjelder likevel ikke for:

a)

lotteri i møter hvor allmennheten ikke har adgang, når lotteriet ikke er hovedhensikten med møtet.

 

b)

lotteri som avholdes innenfor et avgrenset område når trekningen foregår uten bruk av mekaniske eller elektroniske innretninger (basarer), forutsatt at gevinstenes verdi er begrenset etter nærmere bestemmelse fastsatt av Kongen i forskrift.

Kongen har ennå ikke beæret oss med en slik forskrift som sier hva som er «begrenset verdi». Loven er jo bare fra 1995, så mer er kanskje ikke å forvente på bare 18 år. Så vi er henvist til å finne andre tolkningsfaktorer. Borgarting lagmannsrett legger i vår dom til grunn at så lenge gevinsten ikke er mer enn 9 000 kroner, vil spillet ikke anses å ha «gevinstøyemed». Det samme gjelder kanskje for punkt b over.

Så langt kan vi fastslå hva som må være utvilsomt:

-          Pokerspill er ikke lenger straffelovens problem. Dels er loven opphevet av Stortinget, og dels faller det utenfor definisjonen av «Lykkespill». Det blir neppe noen ny utfordring her.

-          De mindre private selskaper som kan sidestilles med «vinlotteriet på jobben» (!) omfattes ikke av lotterilovens krav om spilletillatelse


Lukkede pokerlag er unntatt søknadsplikt

Lotteritilsynet påberoper seg fortsatt en dom fra Midhordland tingrett fra 2006 som begrunnelse for hvorfor de mener pokerspill generelt er forbudt etter lotteriloven.

Som strafferettsjurist skurrer dette uten videre, fordi lagmannsretten har frifunnet den tiltalte for spillearrangementet. Og retten er ikke bundet av det straffebud påtalemyndigheten tok ut tiltale etter, jf straffeprosesslovens § 38. Dersom forholdet ble rammet av lotteriloven, kunne og skulle dette vært pådømt. Frifinnelsen gjelder derfor også lotterilovens bestemmelser, og den manglende anke gjelder da også her. Men hvis vi et øyeblikk ser bort fra det prosessuelle; gjelder lotteriloven?

Jeg er ikke overbevist av begrunnelsen eller mangelen på denne fra Lotteritilsynet. Tingretten drøftet først om poker var et lykkespill etter straffeloven og konkluderte positivt på dette. Denne forståelsen er satt tilside av Borgarting lagmannsrett, og pr i dag også akseptert av Staten. Deretter konkluderte tingretten «under henvisning til drøftelsen foran» at lotteriloven også var brutt. Tingretten holdt det åpent om lotteriloven gikk lengre enn straffeloven, men foretok uansett en viktig avgrensning når det gjalt lotteriloven:

«Retten finner grunn til å bemerke at lukkede pokerlag etter rettens mening vil være unntatt fra lotterilovens forbud såfremt hovedformålet med å møtes ikke er gambling, men f.eks. hyggelig samvær med venner.»

Det er ingen begrensning knyttet til antallet deltakere eller gevinstens størrelse, selv om det er naturlig å la avgrensningen mot der «det «vinnesyke» formålet med spillet må fremtre som det vesentligste» gjelde også her.

 

Regjeringens gjennomføringsevne ved nye lover

Et lite malapropos forresten. Hvorfor fikk vi denne saken for lagmannsretten etter straffelovens bestemmelser? Loven er fra 1902. Begrunnelsen for lovforbudet mot lykkespill var i følge jussprofessor Jon Skeie:

«Handlingen straffes fordi den strider mot samfunnets interesser. Spilleren bruker (sin tid og) sine midler på en måte som ikke bare er uproduktiv, men til like demoraliserende. Spillet sløver respekten for det verdiskapende arbeid; det har for så vidt samme karakter som lediggang. Det fører ofte til ruin og dermed til ulykke for spillerens familie. Når den som driver et lykkespill, verver deltagere i mengde, og særlig blant ubemidlede og uerfarne, kan det volde skade i vide kretser. Det hender ikke sjelden at formuesinngrep, og da særlig underslag, skjer i den hensikt å skaffe midler til lykkespill.»

Da Stortinget vedtok vår nye straffelov av 2005 besluttet man å stryke disse forbudene. Regjeringen har imidlertid ennå ikke maktet å få Stortingets vedtak i kraft. Begrunnelsen er at politiets datamaskiner ikke klarer å håndtere den «nye» straffeloven, så man venter at den vil tre i kraft i ca år 2016 (!). Det eneste sikre valgløftet regjeringen har gitt på justissektorens område så langt er altså at man ikke skal følge Stortingets vedtak i løpet av hele valgperioden. Hvorfor man er avhengig av en datamaskin for å stryke et straffebud, må det kreves en datakyndig AP-politiker for å forklare oss.

Allerede på dette grunnlag kunne kanskje saken vært løst. I Mullah-Krekar saken bestemte Borgarting lagmannsrett at de av Stortinget vedtatte endringer i Straffeloven av 2005 som var til gunst for borgerne skulle gjelde selv om regjeringen "av datatekniske" grunner ikke hadde fått satt dem i kraft ennå. Retten godtok ikke regjeringens trenering.

 

Spill trygt videre

Mitt råd til pokergjengen på Skedsmo som møtes en gang i måneden og treffer gamle venner og morer seg med pokerspill med hundrelappene i innsats for å holde spenningen oppe, men som har fryktet politiets ressurser på døra, må være klart nå. Spill ivei. Kom opp av kjellerne og ut i lyset. Dere er avkriminalisert. Det er ikke ulovlig lykkespill, og krever ikke Lotteritilsynets tillatelse.

Og er man i tvil om de litt større arrangementer, får man søke Lotteritilsynet om tillatelse. Lotteriloven gjør ikke forskjell på Bingo eller Poker dersom man først mener at poker omfattes. Det er ingen forbudslov, men regulerer hvordan overskudd skal deles. Tillatelse kan i alle fall gis. Tilsynet er underlagt Kulturdepartementet, og det er et politisk spørsmål om det er riktig å opprettholde et overformynderi over frie borgeres pokerspill? I alle fall på et forsvarlig nivå der man beholder skjorta. Uansett er det jo slik i Norge at man ikke kan spille noe som helst på kreditt; det hindrer straffelovens ikrafttredelseslov som fastslår at slik gjeld ikke må betales. Statsmakt og inngrep bør ikke brukes der det ikke fremstår som strengt nødvendig.

Inntil da er det bare en ting som er sikkert: Å satse en 50-lapp på at jeg vinner neste tennisgame er åpenbart et hazardiøst tilfeldighetslykkespill som Lotteritilsynet bør slå hardt ned på.

For å være helt sikker må Staten vite alt

Hvis vi vet alt om våre borgere kan vi nærmest eliminere kriminalitet og terrorisme. Dette er bare en lettere omskrivning av DDR-statens grunnregel for preventiv overvåkning slik Erich Mielke utla den: "For å være helt sikker må man vite alt."

Den praktiseres fortsatt i Nord Korea. Men er i ferd med å få en global spredning som en kreftsvulst uten mulighet til helbredelse eller tilbaketog.

I DDR-tiden var man avhengige av at personer hørte, fulgte og rapporterte om medborgeres bevegelser, og det måtte systematiseres og bearbeides av mennesker. Det satte naturlige begrensninger. Stasi hadde tross alt bare 100 000 agenter som overvåket 17 millioner landsmenn. Til sammenligning nøyde en annen statlig sikkerhetstjeneste, Gestapo, seg med ca 50 000 ansatte til å overvåke 80 millioner borgere.

I dag har vi en verden der datateknikken er i sin spede fase. Ikke minst i forhold til å lagre informasjon og lage søkbare databaser og programvare som selv foretar analysene uten at et levende menneske får vite hvorfor de konkluderer. Nå har vi fått lagringskapasitet som er så omfattende i MEGA, GIGA, TERRA og hvem vet ikke hva.


På besøk der USA lagret alle Terraer og datatrafikk verden over i 2005


Opplysningene fra USA, England og Sverige om hvordan man der sikrer og lagrer all informasjon som er tilgjengelig og går gjennom alle våre telefonsamtaler og elektroniske brev og meldinger, er en begynnelse av et samfunn så gjennomovervåket at George Orwell ikke engang kunne innbille seg det. PRISM, NSA, FRA og andre rare akronymer passerer oss i datahastighet. Og det finnes vel ingen legitim grunn til at Staten ikke også skal kunne kopiere alle brev som sendes på papir når de kan lese alt det elektroniske? Vi har vel intet å skjule fra Staten?

Personvernets egenverdi

"Personvern handler om retten til å få ha ditt privatliv i fred, et grunnleggende prinsipp i en rettsstat. Idealet er at den enkelte skal ha råderett over sine egne personopplysninger."

Så enkelt sies det på regjeringen.no. Hvorfor blir det ved hver eneste korsvei slik at personvernet da må vike til fordel for et mer eller mindre velbegrunnet rop på sikkerhet?

Personvern er grunnleggende for den enkeltes livskvalitet. Vi trenger et frirom der vi kan mene og uttrykke det vi ønsker uten frykt for at Staten skal høre og se oss. Et frirom der vi sier ting som vi ikke sier rett opp i andres ansikter, og oppfører oss på en måte som ikke er høvelig blant storfolk. Der vi ikke behøver å være politisk korrekte av frykt for at Staten skal høre og referere dette til andre eller bruke det mot oss. Vi trenger å være sikre på at ikke vår personlige eller yrkesmessige fremtid avgjøres av hva vi sier på kjøkkenet til våre livsledsagere. Vi trenger å ikke måtte frykte at opptak fra soverommene ender i Statens ? eller Se og Hørs - hender som en videreføring av James Bonds berømte honningfeller fra den kalde krigs tid.  Vi trenger å være enkeltindivider som skal tørre å tenke og utforske tanker og ideer uten frykt for at de er gale og i strid med det konforme. Vi trenger ikke personer som bare danser etter og følger Statens pipe slik Staten til enhver tid definerer hvem som er Gode krefter og Onde krefter som en begynnelse av en Star Wars triologi.

Ytringsfrihetskommisjonen ga i NOU 1999:27 uttrykk for følgende:

«Den private sfære, eller intimsfæren, er sfæren der man omgås med dem man kjenner som personer.
Privatsfæren er, og bør være, en frihetssfære også i den forstand at den er beskyttet mot innsyn så vel fra det offentlige som fra offentligheten. Disse to friheter, mot inngrep og innsyn, er en forutsetning for dannelsesprosessen og identitetsutviklingen frem mot det myndige menneske. Dannelsesprosessen vil ikke kunne fylle dette myndiggjøringsformål om man ikke var sikker på at man ikke ble overvåket av det offentlige slik det i prinsippet skjer i de lukkede samfunn. Man kan bare utvikles som menneske ved at man har et rom der man kan føle seg fri fra å måtte stå til ansvar for hva man gjør eller sier overfor ytre, ukjente kontrollører.»

Misbruk fra Statsledelsen

I Norges første "terrorsak" der politiet var gitt bemyndigelse til omfattende telefon- og romavlytting så man at en rekke uskyldige personer ble avlyttet. Selv om man ikke har begått noen kriminelle handlinger, har man "noe å skjule"; noe man ikke vil at alle andre skal ha innsyn i eller tilgang til. Og når det politiet samler sammen nesten med sikkerhet ender på avisenes førstesider og i alle fall blir tilgjengelig via internett og google-søk, er det de uskyldige vitnene som blir hengt ut og ødelagt for livstid.  Og hva om man i tillegg skulle komme i en situasjon der Staten skulle ha en interesse i å henge ut sine motstandere? Det er ikke så fjernt tenkt, skal man tro fransk påtalemyndighet som tok ut tiltale mot landets tidligere statsminister for slik manipulering. I samme land er presidenten tidligere beskyldt for å bruke de hemmelige tjenester til å avlytte motstanderes elskerinner. Det er bare fantasien som setter grenser for hvordan innhentede dataopplysninger kan brukes og misbrukes av makthavere i det 21 århundrede.

I det godes tjeneste

Med datateknologien som benyttes i mobiltelefonene våre kan man få en fortløpende sporing av hvor brukeren befinner seg 24 timer i døgnet. Helt uaktet om telefonen er i bruk eller ikke. I dag får myndighetene bare innhente slike opplysninger når de etterforsker konkrete straffesaker. Er det noen grunn til at ikke våre snille myndigheter skal kunne lagre alle slike opplysninger for all fremtid. Det styrker kontrollen og hindrer kriminalitet.

Om vi godtar prinsippet om innhenting av slike data, er det ikke noe stort inngrep å montere en liten chip i nakken på alle barn når de fødes. Det kan gjøres enkelt og renslig på sykehuset. Når vi har mulighet til å spore opp hvem som har vært på et hvilket som helst sted sammen med hvem på et hvilket som helst tidspunkt, tar det ikke lang tid å oppklare kriminaliteten. Vi kan redusere politistyrken til fordel for dataoperatører, som igjen dels kan gjøres automatiske. Hvis de skal se litt bedre ut, kan vi jo bygge dem som koselige, snille roboter som ivaretar Statens interesse i å beskytte alle snille borgere. De har jo allerede overtatt hele tenkeevnen vår i nasjoner vi liker å sammenligne oss med når det gjelder sikkerhetsarbeide.

Er vi likegyldige?

Hver gang vi godtar at friheten må vike av hensyn til terrorbekjempelsen, er terroristene et skritt nærmere sin seier. De vestlige samfunns grunnverdier angripes innenfra som ved bruk av en trojansk hest. Hvis vi ikke er oppmerksomme nok, går det med oss som med trojanerne.

Borgerne ikke skal være til for staten, men staten skal være til for borgerne. Staten skal ikke blande seg inn i mere av borgernes privatliv enn det som er absolutt påkrevet. Lovverket må utformes slik at innsamling, innsyn og bruk krever konkret mistanke, begrunnelse og hjemmel; ikke motsatt. Hjernen i datamaskinen kan ikke styre samfunnet.

Er det slik at vi stiller oss likegyldige? At så lenge uretten ikke rammer oss selv, så tåler vi den så inderlig vel? Da vet vi ikke hva som rammer oss selv. Ennå.

*****

Denne bloggen var i noe forkortet form kronikk i Dagbladet 28.06.2013 og har også et debattfelt her.

Når ytringer ødelegger for ytringsfriheten

Denne kronikken skrev jeg for fire år siden i Minerva. Om ting er blitt bedre nå. Tja. Si det? Problemet for ytringsfriheten er når den blir ødelagt av ytringer. Vi får se hva dagen bringer med PFU-avgjørelse i saken mellom Slottet og Se og Hør:

*****

Mens menneskerettighetsaktivister blir drept i Russland undergraves ytringsfriheten her hjemme av Se og Hørs uansvarlige oppførsel.

Ytringsfrihetskommisjonen av 1999 fastslo at ytringsfrihet tradisjonelt begrunnes ved henvisning til tre prinsipper. Det er sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet (individets frie meningsdannelse) og demokratiprinsippet. I Norge setter vi ytringsfriheten som en av de ypperste menneskerettigheter med beskyttelse i selveste Grunnloven.

Utvidelsen av ytringsfriheten har skjedd sammen med utviklingen av det moderne demokratiet. Friheten til å kunne kritisere styresmaktene fritt, uten forhåndsgodkjenning eller redsel for straff, skal i følge Wikipedias oppsummering trygge demokratiet og forhindre at demokratiet blir korrupt.

Den siste uken har ytringsfriheten som grunnleggende idé og demokratisk menneskerettighet imidlertid vært utsatt for sterkt press fra to kanter.

I Russland gikk menneskerettsaktivisten og journalisten Natalia Estemirova i sin kollega Anna Politkovskajas tragiske fotspor. Mens hun arbeidet for å dokumentere menneskerettsbrudd i Tsjetsjenia, og publisere dette for at Europa ikke skal glemme så vel den konflikt som ikke rammer oss selv, ble hun brutalt drept.

I Norge påberoper Se og Hør samme uke ytringsfriheten for å kunne publisere paparazzi-bilder tatt etter lang tids forfølgelse av Tone Damli Aaberge og Aksel Henie, samt for å kunne bringe folket den samfunnsviktige nyheten i krigsoppslag om at to stesønner av svigermoren til vår kronprins hadde inngitt en trolig uriktig anmeldelse av henne til politiet, for det som etter enkle undersøkelser fremstår som å være helt meningsløst.

Begge deler er en like stor fare for ytringsfriheten som idé.

I Russland blir idéen effektivt forhindret ved at folket ikke skal være kjent med den og derfor heller ikke etterspørre den. I Norge mister folket respekten for idéen, og dels roper på og dels har stor forståelse for behovet for å innskrenke publiseringsfriheten.

I Russland blir en tsjetsjensk statsleder beskyldt for å ha hatt en finger med i spillet. Han svarer med å anlegge rettssak for å kneble beskyldningene. I Norge kommer det frem at de to er forfulgt i seks uker og nå har fått nok. De går til retten for å få fred. I begge land begrunnes mottrekket med "respekt for privatlivets fred".

Det er for øvrig et norsk paradoks at man må gå til kommentarartiklene i Dagbladet - takk Martine Aurdal -for å få oppmerksomhet rundt drapet i Russland, mens Se og Hørs oppslag gir spaltemeter med oppmerksomhet i de fleste kanaler i agurktidene.

Det norske folk oppfostres ikke akkurat med det å ha respekt for idéen ytringsfrihet eller det grunnleggende behovet for denne rettigheten. Vi lever med misbruket.

Jeg har stor forståelse for Aaberge og Henie sin situasjon. Og ikke minst for Marit Tjessems. Og jeg tror store deler av den norske befolkning ut over de som jobber i Se og Hør har det samme. Det er derfor sterkt beklagelig at de som er satt til å forvalte ytringsfriheten i vårt samfunn ikke ser hvilke grenser som gjelder og hvilke hensyn som begrunner denne friheten. Begrepet vannes ut og får ikke den respekten det fortjener. Det blir bagatellisert og møtt med viktige mothensyn. Før det til slutt risikerer å bli nøytralisert og sett på som en uting. I god eneveldig og udemokratisk tradisjon. Og til slutt i dette samfunnet ryker nok Se og Hør også. Når det ikke er noen igjen til å beskytte det, fordi de samfunnskritiske allerede er nøytralisert uten at man reagerte.

Misbruk av ytringsfriheten er derfor en vel så stor fare for selve idéen som de som bekjemper den med vold.

*****

Fotnote til nest siste avsnitt anno 2013: Etter at kronikken var på trykk fikk jeg flere småirriterte reaksjoner fra ansatte i Se og Hør. De ville presisere at de også hadde stor forståelse for de rammedes situasjon.

Også i 2009 skapte det en debatt, og debattkommentarene skal ikke underslås i en sak som handler om ytringsfrihet - den egentlige ytringsfrihet. De kan du lese her og her.


 

Om sexskatt, stortingsvilje og videotape

Onsdag avklarte Oslo tingrett det Stortinget, regjeringen, skattemyndighetene og andre øvrigheter ikke har greid siden tidenes morgen. Verdens eldste yrke er et arbeide så godt som alt annet. Det er en skattepliktig næring som skaper merverdier til vårt samfunn, og som gjør sexarbeiderne til økonomiske samfunnsstøtter og ikke snyltere på velferdsgodene.

Flere finansministere og skattesjefer har tidligere gått rundt grøten: «Det er ikke et prioritert område for oss» og «vi vil ikke iverksette kontroller» har vært utsagnene til offentligheten, mens hendene er toet.

Oslo tingrett ved Breivik-dommer Wenche Elisabeth Arntzen er imidlertid krystallklar: «Skattereglenes formål er ikke å forhindre uønsket virksomhet, og prostituerte må bidra på lik linje med alle andre».(dom 12-196791TVI-OTIR/05)

Samtidig slo tingretten fast at det ikke var aktuelt å godta noen straffeskatt eller tilleggsavgifter fordi myndighetene selv hadde vært så uklare om skatte- og momsplikten at det ikke lignet på det vi som borgere kan kreve av klarhet fra vår skatteforvaltning.

Om mulig enda klarere er skattekrimsheriff Jan-Egil Kristiansen til TV2.no etter dommen: «Vi er fornøyde med at vi har fått medhold i at prostitusjon både er skattepliktig og momspliktig. Kristiansen bekrefter at sexarbeidere nå kan kreve fradrag for utgiftene de har til virksomheten, som husleie og strøm.»

Og utgiftene løper normalt også i en sykemeldingsperiode, slik at når en sexarbeider heretter har arbeidet i minst 4 uker og momsregistrert seg, vil vedkommende ikke bare ha rett på fulle sykepenger fra den norske stat det neste året, men også få subsidiert sin husleie og andre utgifter ved momsrefusjon fra det offentlige hele perioden. Hvis sexarbeideren ikke kan gå tilbake til sitt yrke etter ett år, er det over på uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger. Sexsalgsinntekter gir også grunnlag for yrkesskadetrygd, pensjonspoeng og alderstrygd - og endog arbeidsledighetstrygd dersom det skulle svikte i kundegrunnlaget.

Ryktene går om den svenske sexarbeideren som skatteregistrerte seg og sykemeldte seg hver fjerde uke grunnet «den månedlige» da hun ikke kunne arbeide i denne perioden og lot staten betale dette.

Staten mener selv den ikke driver straffbar hallikvirksomhet ved å ta del i sexarbeidsinntektene. Det blir interessant å se om staten vil utvise samme raushet overfor regnskapsførere (som nå må ansettes med mindre staten forutsetter at alle sexarbeidere minst har handelsskolen), husutleiere, vaktpersonale og andre som må og kan bistå sexarbeideren i sin næring.

Den som kjøper terapitjenester av sexarbeideren kan vel også trekke fra utgiftene i sine regnskaper hvis det bedrer arbeidsevnen, siden skatteloven er nøytral av natur. Og moms fra momsregnskapene.

Dette kommer oppå Høyesteretts avklaring fra 1999 der det ble slått fast at en sexarbeider ikke trenger arbeidstillatelse for å jobbe i Norge. Retten til å betale skatt og ta del i trygdeytelsene gjelder altså også i utgangspunktet for alle utenfor EØS-området. Da fastslo Høyesterett at en sexarbeider som kom fra Brasil for å tilby sine tjenester i Norge regelmessig noen måneder til ulike kunder ikke måtte søke om arbeidstillatelse:

«Er det tale om ulovlig ervervsvirksomhet, er det neppe uten videre naturlig å si at det dreier seg om arbeid eller erverv som krever arbeidstillatelse. Tilsvarende kan gjelde virksomhet som er uønsket eller gjenstand for sosial fordømmelse slik at det er utelukket at arbeidstillatelse vil bli gitt; eksempelvis gjelder dette prostitusjon.»

Skatteplikten - og dermed normalt rettighetene til Norges trygdesystem - skal sexarbeideren derimot som følge av Skattekrims iherdige innsats heretter kunne nyte godt av.

Om de vet hva de har gjort. Tja si det. Om de skal tilgis? Tja, kommer vel an på hvor mye dette stuntet vil koste samfunnet. Før Stortinget må på banen å rydde opp etter dem slik de måtte da det kom frem at utenlandske statsborgere som sonet fengselsstraff i Norge opparbeidet seg pensjonsrettigheter ved fengselsoppholdet som fulgte dem til hjemlandet etter soning.

Eller som vår mest omtalte sexarbeider Hege Grostad sa på Twitter da dommen fra tingretten ble kjent og hun jublet over resultatet som var det de profesjonelle sexarbeiderne ønsket: «Dette blir morsomt: «Det var deilig å se deg igjen, vil du ha kvittering»

Konsekvensene blir vel like absurde som selve sexkjøpsloven. Jeg skal la den prinsipielle diskusjonen om lovforbud mot frivillig adferd ligge denne gang (der det foreligger tvang eller utnytting vil det uansett være straffbart etter loven om menneskehandel). Stortinget mente imidlertid at det å ramme sexkjøp ikke måtte gå ut over de som var skuespillere i sex-filmer eller som produserte sex-filmer til de brede lag av folket. Det var beskyttelsesverdig og måtte ikke rammes av noen lov, må vite. Knut Storbergets departement presiserte derfor tydelig da sexkjøpsforbudet ble vedtatt at:

«Departementet understreker at formålet med bestemmelsen ikke er å kriminalisere innspilling av pornografi, og viser til at en liknende formulering er benyttet i definisjonen av prostitusjon i straffeloven §202 tredje ledd, uten at den er forstått slik at den omfatter innspilling av pornografi.»

Så setter du opp et kamera - eller har med en iphone - er det lovlig sexkjøp. Men da er det vel utvilsomt også skattepliktig - samtidig som den som spiller inn filmen kan trekke fra utgiftene til sexarbeideren i sine regnskaper - inkludert momsen.

Heia Norge!

 

Om Øygard-sakens behandling i Høyesterett

Mange mener mye om Øygard-sakens videre skjebne. Kanskje derfor et behov for en kort oppklaring i jussens irrganger.



Påtalemyndigheten tok ut tiltale mot Øygard for overtredelse av to straffebestemmelser. Han var tiltalt etter straffeloven § 195 for å ha hatt seksuell omgang ved en anledning med barn under 14 år samt etter straffeloven § 196 ved gjentatte anledninger å ha hatt seksuell omgang med samme jenta etter at hun var fylt 14 år men før hun fylte 16 år.

Straffeloven § 195 har en strafferamme på inntil 21 års fengsel, mens straffeloven § 196 kan straffes med inntil 6 års fengsel. Stortinget har i forbindelse med vedtakelsen av ny straffelov gitt uttrykk for at seksuell omgang md barn under 14 år er så alvorlig at det skal kalles for voldtekt.

I Nord Gudbrandsdal tingrett ble Øygard dømt for begge lovbruddene til en straff av fengsel i 4 år. Han anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet på begge tiltalepunktene, og hadde krav på ny behandling av en jury.  Juryen i lagmannsretten frifant han for det ene tiltalepunktet etter strl § 195, men dømte han på det andre punktet etter strl § 196.

Fagdommerne var enige med juryen, og la deres avgjørelse til grunn. Under behandlingen av erstatningskravet fra jenta la fagdommere også til grunn at det ikke en gang var erstatningsrettslig sannsynlighet for at Øygard var skyldig i overgrep før jenta var fylt 14 år.

Lagmannsrettens syv dommere fastsatte deretter enstemmig straffen til 1 år og 3 måneder for «for flere tilfeller av seksuell omgang over en periode på 22 måneder med et barn mellom 14 og 16 år». De tok ikke stilling til hvor mange overgrep som hadde funnet sted i løpet av denne perioden. Lagmannsretten peker på at Stortinget nylig (og enstemmig) bestemte at normalstraffen ved overtredelse av strl § 196 skulle være på 6 måneders fengsel, men fant denne saken mer alvorlig  og skriver om dette:

«Helt sentralt for straffutmålingen i saken er det forhold at tiltalte over en periode på 22 måneder jevnlig hadde seksuell omgang med et barn under 16 år. Dette oppnådde han bl.a. fordi barnet var forelsket i ham og fordi han gjennom bruk av sine økonomiske ressurser og forbindelser hele tida kunne tilby henne fordeler og opplevelser. Han fikk fornærmede til å leve i den tro at de to levde i et tilnærmet normalt parforhold, med tilhørende seksualliv.»

I går gikk ankefristen for begge parter ut. En anke til Høyesterett kan bare begrunnes i uenighet ved straffeutmålingen, feil ved lovbruken eller feil ved lagmannsrettens saksbehandling.

Statsadvokaten erklærte at han anket til Høyesterett over at Øygard ikke fikk strengere straff, mens Øygard har anket over saksbehandlingen for så vidt han er domfelt etter strl § 196. Han har begrunnet dette med at han ikke fikk føre Øygards psykiater som vitne før lagrettens avgjørelse; at påtalemyndigheten fikk føre jentas psykiatere som vitner før avgjørelsen og ved at forsvarerne ikke fikk innsyn i journalnotatene til jentas psykiatere før de vitnet. Øygard mener at dette hver for seg og samlet har medført at han ble uriktig domfelt etter strl § 196.

Begge ankene skal til behandling i Høyesteretts ankeutvalg. Det er et trangt nåløye, og de færreste ankene slipper inn til realitetsbehandling. Tillatelse i vårt tilfelle skal bare gis dersom anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett.

Hver ankegrunn skal prøves for seg. Det betyr at ankene kan slippes inn helt eller delvis.

Hvis ankeutvalget slipper inn anken over straffeutmålingen, kan Høyesterett både øke og redusere straffen som lagmannsretten har utmålt.

Dersom ankeutvalget slipper inn Øygards anke kan hver av de tre ankegrunnene medføre at domfellelsen etter strl § 196 blir opphevet. En slik opphevelse vil normalt ikke få noen virkning på andre sider av dommen - i vårt tilfelle frifinnelsen etter strl § 195. Når det gjelder anker over saksbehandling, er den klare hovedregel at opphevelse bare finner sted så langt feilen rekker og innenfor den tiltalepost som er gjort som ankegjenstand. Det er også forskjell i når en dom kan oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, der det skal mye mindre til for å oppheve en fellende dom enn en frifinnende dom. Senest i dag ble en tilsvarende problemstilling behandlet i Høyesterett, og etter påpekning fra Høyesteretts leder presiserte påtalemyndigheten sin påstand slik at den bare gjalt opphevelse av det punkt som anken gjalt. Etter straffeprosessloven § 342 kan Høyesterett ved saksbehandlingsanker bare oppheve andre punkter i saken enn de som er omfattet av anken dersom opphevelsen er til fordel for siktede. Unntak fra dette gjelder f eks hvis retten ikke har vært lovlig besatt. I så fall kan hele dommen oppheves. Men det er ikke tilfelle i denne saken.

Dersom Høyesterett opphever domfellelsen etter strl § 196 kan påtalemyndigheten fremme dette tiltalepunktet på nytt for lagmannsretten. I så fall skal ikke lagmannsretten settes med jury fordi den ikke lenger omhandler straffbare forhold med høyere enn 6 års strafferamme. Saken vil da bli avgjort i en meddomsrett som både kan frifinne eller domfelle, og vurderer bevisene helt fritt og på nytt. Straffen kan også settes både strengere og mildere enn hva lagmannsretten gjorde denne gang.

Og denne dommen kan av begge parter ankes til Høyesterett.

Men det er mere mellom himmelen og jorden enn noe annet sted. Så alt kan skje.

Om Desker, Datamaskiner og Djevelskap

Desker

Midt i januar 2013 forsvinner min klient Arfan Bhatti i Afghanistan. Media har senere meldt at han skal være pågrepet av pakistansk etterretning.

Kort tid senere i januar får jeg et varsel fra datamaskinene til USAs sikkerhetsdepartement om at min visumfrie reiseadgang til USA er trukket tilbake. TV2 får kjennskap til dette via private tips. TV2 reiser i februar spørsmålet om sammenheng, og er blant annet i kontakt med den amerikanske ambassaden. Jeg ber dem unnlate å lage noe på saken da det kan gjøre det vanskeligere for klienten, og jeg ikke ønsker å kommentere det. TV2 respekterer dette.

I mars blir det offentlig kjent at en rettssak i Skien er avlyst fordi personen som er siktet for terrortrusler ikke er varslet om rettsmøtet. Det kommer frem at min kontakt med ham over Facebooks privatmeldingstjeneste ble brutt av amerikanerne ved å slette kommunikasjonsmuligheten pr mail. Dette ligger i straffesaken, og var kjent av norsk påtalemyndighet.


Elden blir æresborger av delstaten Nebraska i 2005 - en delstat som ikke tror på overvåkning av borgerne. Her sammen med viseguvernøren etter seremonien (Foto: FBI)

Den 11. juni har jeg en ettermiddagsavtale med en journalist i TV2 som skal lage et intervju om MC-kriminalitet. På tampen av intervjuet sier han at de holder på å lage en sak etter avsløringene internasjonalt om at Facebook og andre mail-, og telefontjenester avlyttes av USA, og spør om han ikke nå kan få stille meg et par spørsmål om saken fra januar. Det får han lov til, og får også med seg kopi av nøyaktig det jeg har fra Facebook så det ikke skal bli misforståelser.

En time etter ringer journalisten og sier at vaktsjefen spør om jeg har noen dokumentasjon på avlytting. Jeg svarer at jeg kun har det han fikk kopi av.

Så ser jeg på TV2 nyhetene på kvelden. Nyhetsvarsel blinker inn: «Advokat John Christian Elden mener han er overvåket av USA». Jøss tenkte jeg. Og sender straks melding til journalisten «jeg mener ikke jeg er overvåket, men at klienter som snakker med meg overvåkes, og at det får konsekvenser for datamaskinene i USA sitt forhold til meg». De skulle rette det.

Nettsaken så jeg dagen etter. Jeg visste ikke at jeg var intervjuet av TV2.no, og journalisten som intervjuet meg på TV sier at han først leste nettsaken etter at jeg leste den(!). Nettsaken endres også straks. Jeg mener eller påstår intet, men konstaterer livets tilsynelatende tilfeldigheter, men er samtidig lite begeistret over at det pågår overvåkning.

I mellomtiden har NTB laget sak på hva Elden mener. Uten å snakke med Elden. De to eneste som gjør det er Aftenposten og Dagbladet, og da blir det litt mer nyansert. Som Aftenposten siterer det jeg faktisk skrev til dem:

«Overfor Aftenposten utdyper Elden:

- Kommunikasjon med meg som advokat synes å bli overvåket, og datamaskinene til Homeland Security trakk tilbake mitt visum umiddelbart etter siste kommunikasjon med Bhatti i Afghanistan og en Skiensmann i Syria, før begge to forsvant. Livet er jo fullt av tilfeldigheter, så om dette er tilfeldig, finner sikkert USA ut av det, sier han.»

Jeg skrev for øvrig også til Aftenposten at:

«og ps: jeg er lite paranoid av natur, og anser meg som en venn av ambassaden - men svært oppgitt over at de lar datamaskiner styre deres verden»

Justisminister Grete Faremo har tatt grep og sagt Norge vil undersøke om nordmenn er overvåket av USA. Det skal bli spennende å se svaret, selv om jeg noterer meg at det i nyhetssak i dag fra ambassaden fremgår at de ikke bestrider at overvåkning finner sted.

Datamaskiner

Da datameldingen kom fra USA om at min innreise var truet, tok jeg straks dette opp med ambassaden i Oslo. Som alltid var hyggelige og behjelpelige. De foretok noen undersøkelser så langt de kunne, men måtte slukøret melde tilbake at

"We regret to inform you that the ESTA registration system is not maintained through our department (Department of State), but is maintained through the Department of Homeland Security."

Det ble presisert at dette var datastyrt, og at jeg måtte til en samtale før de kunne få ryddet opp. Hva datamaskinene reagerte på av min kommunikasjon eller mitt kontaktnett vet bare Homeland Security. Men fortsatt ingen levende mennesker der. At dataanalysene baserer seg på etterretning med både åpne og lukkede kilder er godt kjent nå. Facebook, Hotmail, Skype og kort sagt all datatrafikk som går via USA er kilder for dataetterretningen.

At Utenriksdepartementet i USA ennå - etter nesten et halvt år - ikke har greid å overstyre en egenrådig datamaskin varsler ikke om et godt samfunn. Datamaskiner er nyttige, men også farlige.  Og når de går over til å styre oss i stedet for at vi styrer dem, er det kanskje grunn til å våkne opp.

Djevelskap

DDRs siste politisjef hadde full kontroll over landets borgere. Landet kunne derfor styres med jernhånd. Ønsket om å lagre mest mulig informasjon om borgerne er ikke nytt. Dette er som klippet ut av en av STASIs håndbøker: Vi må vite mest mulig om flest mulig. Det meste vil nok vise seg unyttig, men noe vil vise seg interessant.

Den som ofrer frihet for trygghet fortjener ingen av delene. Et samfunn der man lar seg skremme på en slik måte at man må fratas sin frihet for å beskytte friheten, har tapt. Dette lærte jeg best om nettopp fra en amerikansk delstatsguvernør i Lincoln Nebraska. Han var så lei av alle påleggene fra Homeland Security i Washington at han gikk motsatt vei med tanke på sikkerhet. Han åpnet regjeringsbygningen for folket så de kunne komme inn, og det var mulig å gå opp på hans kontor og banke på. Han avsto fra sikkerhetsvakter og pansrede biler. Hvorfor? Jo. Han hadde regnet ut at dersom noen først ville ta han, hadde de 24 timer av hvert døgn. Han ville sikkert bli angrepet der han minst ventet det. Ergo måtte han ha 24 timers vakthold rundt seg og sine dersom han skulle følge de føderale ønsker. Da ville han føle seg selv i et fengsel og ha ofret hele sin frihet. Det ville han ikke. Han brukte i stedet de føderale midlene til demningssikring i delstatens rurale områder, og beholdt sin frihet.

Derfor er det grunn til å reagere mot overvåkningssamfunnet. Hvis man ikke bryr seg, er det til slutt ingen igjen til å verne om friheten og enkeltmenneskene. Da vinner staten. Og folket taper.

Og dette vil jeg kjempe mot. Hva enn det kommer fra «totalitære regimer» av DDR-typen eller fra «demokratiske regimer» av USA-typen. Det er veldig leit hvis man ikke lenger kan se forskjellene på statsformene i deres praktiske politikk overfor de menneskene de skal tjene.

 

Når Kongen bestemmer

Ytringer som fremsettes over internett er fra og med i dag like straffbare som om de tidligere hadde vært fremsatt på trykk eller overfor en større forsamling.

En juristeristisk setning i dagens referat fra «Nytt fra Statsråd» kan få stor betydning for utviklingen og opprettholdelsen av folkeskikken i Norge.

I dagens referat kan vi lese:

«Justis- og beredskapsdepartementet:
Sanksjon av Stortingets vedtak 29. april 2013 til lov om endringer i straffeloven 1902 mv. (offentlig sted, offentlig handling m.m.) Lovvedtak 47 (2012-2013). Lov nr. 18.»

Ingen har vært i tvil om at noen «offentlig» sprer påstander og sjikane dersom de står på torget og hyler fra seg eller dersom de slår opp en plakat på supermarkedet. Slik trodde også regjeringen det var for internett - og tv og radio for den saks skyld.

Helt frem til Høyesterett fikk saken på spissen i 2010 da en blogger fra Bergen ble løslatt fra fengsel fordi hans angivelige oppfordring til straffbare handlinger på internett ikke var fremsatt «på offentlig sted».

Ikke fordi Stortinget ikke hadde sett problemet. De endret loven allerede i 2005 da den «nye» straffeloven ble behandlet. Regjeringen har imidlertid fortsatt ikke greid å få Kongen til å sette den loven i kraft. Ikke vet jeg om Kongen har noen innvendinger mot loven eller om det er andre grunner til at det foreløpige eneste valgløfte vi har fått fra den rødgrønne regjeringen om neste stortingsperiode er at loven heller ikke da vil tre i kraft. Skjønn det den som kan.

Men heldigvis er dette ene forholdet nå rettet opp i samsvar med den alminnelige mann og kvinnes oppfatning av hva som spres «offentlig».

Den som fra og med i dag publiserer utsagn eller påstander - uansett på hvilken måte - der vedkommende har forsett om at utsagnene skal nå mer enn 20-30 personer, kan straffes dersom det er forbudt å fremsette slike uttalelser offentlig. Med forsett betyr i praksis at dersom du holder det overveiende sannsynlig at utsagnene kan nå så mange når du fremsetter dem, rammes du. Om du skriver noe på Facebook-veggen din eller sender en Twitter-melding eller legger ut noe på Instagram, er det gjort «offentlig» selv om du har en lukket profil, og selv om du ikke hadde til hensikt å nå mer enn 20-30 personer dersom du regnet med at flere ville lese det. Skriver du blogg må du ha vanvittig dårlig antall besøk for at offentlighetskravet ikke skal være oppfylt. Gjør den da rosa i stedet.

Dette er ingen begrensning i selve ytringsfriheten. Den gjelder like vidt som før. Lovlige ytringer kan selvsagt fremføres både privat og offentlig. Derimot er ytringer som er ulovlige der de hadde vært fremsatt skrikende fra torget nå også straffbare der man bruker internett. God folkeskikk er den samme som før. Det er bare minnet om den.

Den «nye straffeloven» blir nok «den gamle straffeloven» så lenge regjeringen sitter. Med mindre Kongen eller Folket ved neste valg annet bestemmer.

"Mitt liv med Arfan Bhatti"

"Mitt liv med Eskil Pedersen" er tittelen på boken jeg aldri får utgitt.
 
Ikke at det er taushetsbelagt at jeg bistår Eskil i Utøya-saken. Klientforholdet er offentlig kjent. Hva jeg har målbåret på hans vegne likeså. Men det vil nok ikke gi noen spenning som gjør at en bok blir bestselger.
 
Hvis jeg derimot i samsvar med den nye åpenhetslinjen for advokater i bokbransjen begynner å skrive litt om hva Eskil har betrodd meg, hvordan han egentlig føler det og hvordan  jeg oppfatter hans indre liv og spenninger på bakgrunn av våre samtaler de siste årene, begynner det kanskje å smake fugl. Hvis jeg appåtil antyder litt om hva jeg tror om hans tilregnelighet og vuderingsevner og når han føler på barnet i seg, er krydderet på plass.
 
At jeg er Høyre-mann og at vi er politiske motstandere har han jo visst hele tiden, så Eskil kan ikke bli overrasket over at dette kommer. Jeg har tross alt gjort meg mine notater gjennom noen år. Det kan vel ikke være noen grunn til å spørre Eskil først da?
 
Jeg kan også vurdere å holde en liten tale til Høyres landsmøte rundt bokutgivelsen så ingen skal glemme mitt demokratiske utgangspunkt.
 
Men jeg tror jeg må stå over.
 
Jeg tror det hadde blitt et ramaskrik. Noen kunne kommet til å antyde at jeg da brøt min taushetsplikt som advokat, at jeg brøt med diskresjonsplikten i forhold til egen klient, og endog at jeg utnyttet en politisk motstander når jeg driver partipolitikk.
 
Jeg kunne risikert at folket stilte spørsmål ved om det var trygt å snakke med sin egen advokat under fire øyne, og om de risikerer å bli møtt av egne betroelser og vurderinger fra et forlag. Ikke minst kunne klienten lure på om han risikerer å bli fallt i ryggen.
 
Jeg kunne risikert at noen ville stilt spørsmål ved mitt forhold til forsvareretikkens punkt 2.3: "Forsvareren skal utad lojalt tilkjennegi samme standpunkt til faktum som klienten gjør, men skal gi klienten sin vurdering av bevisene i saken og om nødvendig gi råd med hensyn til skyldspørsmålet." For ikke å si advokatetikkens punkt 1.2: "Advokaten plikter både å være rådgiver og talsmann for sin klient."
 
Og hva med forsvareetikkens punkt 5.2: "I forbindelse med offentlig omtale av saken skal forsvareren alltid ha klientens interesser for øye"
 
På den annen side ville jeg utvilsomt få ros for å oppfylle punkt 2.2: "Forsvareren skal ikke identifisere seg med sin klient. Forsvareren har krav på ikke å bli identifisert med det han anfører for sin klient eller det syn og de interesser klienten har."
 
Må jeg bevare fortroligheten til Eskil da? Reglene svarer meg: "Det er av sentral betydning for advokatens virke at klienter og andre kan gi advokaten opplysninger som advokaten er forpliktet til ikke å meddele videre. Advokatens plikt til å behandle opplysningene fortrolig, er en nødvendig forutsetning for tillit og er således en grunnleggende og overordnet rett og plikt for advokaten. "
 
Men hvis jeg avslutter klientforholdet til Eskil da? Er det da OK med boken. La meg slå opp i de etiske regler punkt 2.3.2: "Plikten til fortrolighet er ikke tidsbegrenset.". Nei det hjelper visst ikke heller. Jeg husker forøvrig godt den kritikken h.r.advokat Annæus Schjødt fikk 30 år etter Lillehammer-saken da han i en bok lot falle noen bemerkninger om sin klient. Nei det vil jeg helst unngå. Eskil er jo en skikkelig fyr.
 
Jeg får heller gi ut "Mitt liv med Arfan Bhatti" og kritisere Bhatti sånn passe. Han er jo tross alt en vedtatt folkefiende. Og da må advokatetikken kunne parkeres trygt til folkets generelle billigelse - og mitt historiske testamente om vår kontakt.