Hvis vi vet alt om våre borgere kan vi nærmest eliminere kriminalitet og terrorisme. Dette er bare en lettere omskrivning av DDR-statens grunnregel for preventiv overvåkning slik Erich Mielke utla den: "For å være helt sikker må man vite alt."

Den praktiseres fortsatt i Nord Korea. Men er i ferd med å få en global spredning som en kreftsvulst uten mulighet til helbredelse eller tilbaketog.

I DDR-tiden var man avhengige av at personer hørte, fulgte og rapporterte om medborgeres bevegelser, og det måtte systematiseres og bearbeides av mennesker. Det satte naturlige begrensninger. Stasi hadde tross alt bare 100 000 agenter som overvåket 17 millioner landsmenn. Til sammenligning nøyde en annen statlig sikkerhetstjeneste, Gestapo, seg med ca 50 000 ansatte til å overvåke 80 millioner borgere.

I dag har vi en verden der datateknikken er i sin spede fase. Ikke minst i forhold til å lagre informasjon og lage søkbare databaser og programvare som selv foretar analysene uten at et levende menneske får vite hvorfor de konkluderer. Nå har vi fått lagringskapasitet som er så omfattende i MEGA, GIGA, TERRA og hvem vet ikke hva.

På besøk der USA lagret alle Terraer og datatrafikk verden over i 2005


Opplysningene fra USA, England og Sverige om hvordan man der sikrer og lagrer all informasjon som er tilgjengelig og går gjennom alle våre telefonsamtaler og elektroniske brev og meldinger, er en begynnelse av et samfunn så gjennomovervåket at George Orwell ikke engang kunne innbille seg det. PRISM, NSA, FRA og andre rare akronymer passerer oss i datahastighet. Og det finnes vel ingen legitim grunn til at Staten ikke også skal kunne kopiere alle brev som sendes på papir når de kan lese alt det elektroniske? Vi har vel intet å skjule fra Staten?

Personvernets egenverdi

"Personvern handler om retten til å få ha ditt privatliv i fred, et grunnleggende prinsipp i en rettsstat. Idealet er at den enkelte skal ha råderett over sine egne personopplysninger."

Så enkelt sies det på regjeringen.no. Hvorfor blir det ved hver eneste korsvei slik at personvernet da må vike til fordel for et mer eller mindre velbegrunnet rop på sikkerhet?

Personvern er grunnleggende for den enkeltes livskvalitet. Vi trenger et frirom der vi kan mene og uttrykke det vi ønsker uten frykt for at Staten skal høre og se oss. Et frirom der vi sier ting som vi ikke sier rett opp i andres ansikter, og oppfører oss på en måte som ikke er høvelig blant storfolk. Der vi ikke behøver å være politisk korrekte av frykt for at Staten skal høre og referere dette til andre eller bruke det mot oss. Vi trenger å være sikre på at ikke vår personlige eller yrkesmessige fremtid avgjøres av hva vi sier på kjøkkenet til våre livsledsagere. Vi trenger å ikke måtte frykte at opptak fra soverommene ender i Statens ? eller Se og Hørs - hender som en videreføring av James Bonds berømte honningfeller fra den kalde krigs tid.  Vi trenger å være enkeltindivider som skal tørre å tenke og utforske tanker og ideer uten frykt for at de er gale og i strid med det konforme. Vi trenger ikke personer som bare danser etter og følger Statens pipe slik Staten til enhver tid definerer hvem som er Gode krefter og Onde krefter som en begynnelse av en Star Wars triologi.

Ytringsfrihetskommisjonen ga i NOU 1999:27 uttrykk for følgende:

«Den private sfære, eller intimsfæren, er sfæren der man omgås med dem man kjenner som personer.
Privatsfæren er, og bør være, en frihetssfære også i den forstand at den er beskyttet mot innsyn så vel fra det offentlige som fra offentligheten. Disse to friheter, mot inngrep og innsyn, er en forutsetning for dannelsesprosessen og identitetsutviklingen frem mot det myndige menneske. Dannelsesprosessen vil ikke kunne fylle dette myndiggjøringsformål om man ikke var sikker på at man ikke ble overvåket av det offentlige slik det i prinsippet skjer i de lukkede samfunn. Man kan bare utvikles som menneske ved at man har et rom der man kan føle seg fri fra å måtte stå til ansvar for hva man gjør eller sier overfor ytre, ukjente kontrollører.»

Misbruk fra Statsledelsen

I Norges første "terrorsak" der politiet var gitt bemyndigelse til omfattende telefon- og romavlytting så man at en rekke uskyldige personer ble avlyttet. Selv om man ikke har begått noen kriminelle handlinger, har man "noe å skjule"; noe man ikke vil at alle andre skal ha innsyn i eller tilgang til. Og når det politiet samler sammen nesten med sikkerhet ender på avisenes førstesider og i alle fall blir tilgjengelig via internett og google-søk, er det de uskyldige vitnene som blir hengt ut og ødelagt for livstid.  Og hva om man i tillegg skulle komme i en situasjon der Staten skulle ha en interesse i å henge ut sine motstandere? Det er ikke så fjernt tenkt, skal man tro fransk påtalemyndighet som tok ut tiltale mot landets tidligere statsminister for slik manipulering. I samme land er presidenten tidligere beskyldt for å bruke de hemmelige tjenester til å avlytte motstanderes elskerinner. Det er bare fantasien som setter grenser for hvordan innhentede dataopplysninger kan brukes og misbrukes av makthavere i det 21 århundrede.

I det godes tjeneste

Med datateknologien som benyttes i mobiltelefonene våre kan man få en fortløpende sporing av hvor brukeren befinner seg 24 timer i døgnet. Helt uaktet om telefonen er i bruk eller ikke. I dag får myndighetene bare innhente slike opplysninger når de etterforsker konkrete straffesaker. Er det noen grunn til at ikke våre snille myndigheter skal kunne lagre alle slike opplysninger for all fremtid. Det styrker kontrollen og hindrer kriminalitet.

Om vi godtar prinsippet om innhenting av slike data, er det ikke noe stort inngrep å montere en liten chip i nakken på alle barn når de fødes. Det kan gjøres enkelt og renslig på sykehuset. Når vi har mulighet til å spore opp hvem som har vært på et hvilket som helst sted sammen med hvem på et hvilket som helst tidspunkt, tar det ikke lang tid å oppklare kriminaliteten. Vi kan redusere politistyrken til fordel for dataoperatører, som igjen dels kan gjøres automatiske. Hvis de skal se litt bedre ut, kan vi jo bygge dem som koselige, snille roboter som ivaretar Statens interesse i å beskytte alle snille borgere. De har jo allerede overtatt hele tenkeevnen vår i nasjoner vi liker å sammenligne oss med når det gjelder sikkerhetsarbeide.

Er vi likegyldige?

Hver gang vi godtar at friheten må vike av hensyn til terrorbekjempelsen, er terroristene et skritt nærmere sin seier. De vestlige samfunns grunnverdier angripes innenfra som ved bruk av en trojansk hest. Hvis vi ikke er oppmerksomme nok, går det med oss som med trojanerne.

Borgerne ikke skal være til for staten, men staten skal være til for borgerne. Staten skal ikke blande seg inn i mere av borgernes privatliv enn det som er absolutt påkrevet. Lovverket må utformes slik at innsamling, innsyn og bruk krever konkret mistanke, begrunnelse og hjemmel; ikke motsatt. Hjernen i datamaskinen kan ikke styre samfunnet.

Er det slik at vi stiller oss likegyldige? At så lenge uretten ikke rammer oss selv, så tåler vi den så inderlig vel? Da vet vi ikke hva som rammer oss selv. Ennå.

*****

Denne bloggen var i noe forkortet form kronikk i Dagbladet 28.06.2013 og har også et debattfelt her.

Onsdag avklarte Oslo tingrett det Stortinget, regjeringen, skattemyndighetene og andre øvrigheter ikke har greid siden tidenes morgen. Verdens eldste yrke er et arbeide så godt som alt annet. Det er en skattepliktig næring som skaper merverdier til vårt samfunn, og som gjør sexarbeiderne til økonomiske samfunnsstøtter og ikke snyltere på velferdsgodene.

Flere finansministere og skattesjefer har tidligere gått rundt grøten: «Det er ikke et prioritert område for oss» og «vi vil ikke iverksette kontroller» har vært utsagnene til offentligheten, mens hendene er toet.

Oslo tingrett ved Breivik-dommer Wenche Elisabeth Arntzen er imidlertid krystallklar: «Skattereglenes formål er ikke å forhindre uønsket virksomhet, og prostituerte må bidra på lik linje med alle andre».(dom 12-196791TVI-OTIR/05)

Samtidig slo tingretten fast at det ikke var aktuelt å godta noen straffeskatt eller tilleggsavgifter fordi myndighetene selv hadde vært så uklare om skatte- og momsplikten at det ikke lignet på det vi som borgere kan kreve av klarhet fra vår skatteforvaltning.

Om mulig enda klarere er skattekrimsheriff Jan-Egil Kristiansen til TV2.no etter dommen: «Vi er fornøyde med at vi har fått medhold i at prostitusjon både er skattepliktig og momspliktig. Kristiansen bekrefter at sexarbeidere nå kan kreve fradrag for utgiftene de har til virksomheten, som husleie og strøm.»

Og utgiftene løper normalt også i en sykemeldingsperiode, slik at når en sexarbeider heretter har arbeidet i minst 4 uker og momsregistrert seg, vil vedkommende ikke bare ha rett på fulle sykepenger fra den norske stat det neste året, men også få subsidiert sin husleie og andre utgifter ved momsrefusjon fra det offentlige hele perioden. Hvis sexarbeideren ikke kan gå tilbake til sitt yrke etter ett år, er det over på uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger. Sexsalgsinntekter gir også grunnlag for yrkesskadetrygd, pensjonspoeng og alderstrygd - og endog arbeidsledighetstrygd dersom det skulle svikte i kundegrunnlaget.

Ryktene går om den svenske sexarbeideren som skatteregistrerte seg og sykemeldte seg hver fjerde uke grunnet «den månedlige» da hun ikke kunne arbeide i denne perioden og lot staten betale dette.

Staten mener selv den ikke driver straffbar hallikvirksomhet ved å ta del i sexarbeidsinntektene. Det blir interessant å se om staten vil utvise samme raushet overfor regnskapsførere (som nå må ansettes med mindre staten forutsetter at alle sexarbeidere minst har handelsskolen), husutleiere, vaktpersonale og andre som må og kan bistå sexarbeideren i sin næring.

Den som kjøper terapitjenester av sexarbeideren kan vel også trekke fra utgiftene i sine regnskaper hvis det bedrer arbeidsevnen, siden skatteloven er nøytral av natur. Og moms fra momsregnskapene.

Dette kommer oppå Høyesteretts avklaring fra 1999 der det ble slått fast at en sexarbeider ikke trenger arbeidstillatelse for å jobbe i Norge. Retten til å betale skatt og ta del i trygdeytelsene gjelder altså også i utgangspunktet for alle utenfor EØS-området. Da fastslo Høyesterett at en sexarbeider som kom fra Brasil for å tilby sine tjenester i Norge regelmessig noen måneder til ulike kunder ikke måtte søke om arbeidstillatelse:

«Er det tale om ulovlig ervervsvirksomhet, er det neppe uten videre naturlig å si at det dreier seg om arbeid eller erverv som krever arbeidstillatelse. Tilsvarende kan gjelde virksomhet som er uønsket eller gjenstand for sosial fordømmelse slik at det er utelukket at arbeidstillatelse vil bli gitt; eksempelvis gjelder dette prostitusjon.»

Skatteplikten - og dermed normalt rettighetene til Norges trygdesystem - skal sexarbeideren derimot som følge av Skattekrims iherdige innsats heretter kunne nyte godt av.

Om de vet hva de har gjort. Tja si det. Om de skal tilgis? Tja, kommer vel an på hvor mye dette stuntet vil koste samfunnet. Før Stortinget må på banen å rydde opp etter dem slik de måtte da det kom frem at utenlandske statsborgere som sonet fengselsstraff i Norge opparbeidet seg pensjonsrettigheter ved fengselsoppholdet som fulgte dem til hjemlandet etter soning.

Eller som vår mest omtalte sexarbeider Hege Grostad sa på Twitter da dommen fra tingretten ble kjent og hun jublet over resultatet som var det de profesjonelle sexarbeiderne ønsket: «Dette blir morsomt: «Det var deilig å se deg igjen, vil du ha kvittering»

Konsekvensene blir vel like absurde som selve sexkjøpsloven. Jeg skal la den prinsipielle diskusjonen om lovforbud mot frivillig adferd ligge denne gang (der det foreligger tvang eller utnytting vil det uansett være straffbart etter loven om menneskehandel). Stortinget mente imidlertid at det å ramme sexkjøp ikke måtte gå ut over de som var skuespillere i sex-filmer eller som produserte sex-filmer til de brede lag av folket. Det var beskyttelsesverdig og måtte ikke rammes av noen lov, må vite. Knut Storbergets departement presiserte derfor tydelig da sexkjøpsforbudet ble vedtatt at:

«Departementet understreker at formålet med bestemmelsen ikke er å kriminalisere innspilling av pornografi, og viser til at en liknende formulering er benyttet i definisjonen av prostitusjon i straffeloven §202 tredje ledd, uten at den er forstått slik at den omfatter innspilling av pornografi.»

Så setter du opp et kamera - eller har med en iphone - er det lovlig sexkjøp. Men da er det vel utvilsomt også skattepliktig - samtidig som den som spiller inn filmen kan trekke fra utgiftene til sexarbeideren i sine regnskaper - inkludert momsen.

Heia Norge!

Mange mener mye om Øygard-sakens videre skjebne. Kanskje derfor et behov for en kort oppklaring i jussens irrganger.

Påtalemyndigheten tok ut tiltale mot Øygard for overtredelse av to straffebestemmelser. Han var tiltalt etter straffeloven § 195 for å ha hatt seksuell omgang ved en anledning med barn under 14 år samt etter straffeloven § 196 ved gjentatte anledninger å ha hatt seksuell omgang med samme jenta etter at hun var fylt 14 år men før hun fylte 16 år.

Straffeloven § 195 har en strafferamme på inntil 21 års fengsel, mens straffeloven § 196 kan straffes med inntil 6 års fengsel. Stortinget har i forbindelse med vedtakelsen av ny straffelov gitt uttrykk for at seksuell omgang md barn under 14 år er så alvorlig at det skal kalles for voldtekt.

I Nord Gudbrandsdal tingrett ble Øygard dømt for begge lovbruddene til en straff av fengsel i 4 år. Han anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet på begge tiltalepunktene, og hadde krav på ny behandling av en jury.  Juryen i lagmannsretten frifant han for det ene tiltalepunktet etter strl § 195, men dømte han på det andre punktet etter strl § 196.

Fagdommerne var enige med juryen, og la deres avgjørelse til grunn. Under behandlingen av erstatningskravet fra jenta la fagdommere også til grunn at det ikke en gang var erstatningsrettslig sannsynlighet for at Øygard var skyldig i overgrep før jenta var fylt 14 år.

Lagmannsrettens syv dommere fastsatte deretter enstemmig straffen til 1 år og 3 måneder for «for flere tilfeller av seksuell omgang over en periode på 22 måneder med et barn mellom 14 og 16 år». De tok ikke stilling til hvor mange overgrep som hadde funnet sted i løpet av denne perioden. Lagmannsretten peker på at Stortinget nylig (og enstemmig) bestemte at normalstraffen ved overtredelse av strl § 196 skulle være på 6 måneders fengsel, men fant denne saken mer alvorlig  og skriver om dette:

«Helt sentralt for straffutmålingen i saken er det forhold at tiltalte over en periode på 22 måneder jevnlig hadde seksuell omgang med et barn under 16 år. Dette oppnådde han bl.a. fordi barnet var forelsket i ham og fordi han gjennom bruk av sine økonomiske ressurser og forbindelser hele tida kunne tilby henne fordeler og opplevelser. Han fikk fornærmede til å leve i den tro at de to levde i et tilnærmet normalt parforhold, med tilhørende seksualliv.»

I går gikk ankefristen for begge parter ut. En anke til Høyesterett kan bare begrunnes i uenighet ved straffeutmålingen, feil ved lovbruken eller feil ved lagmannsrettens saksbehandling.

Statsadvokaten erklærte at han anket til Høyesterett over at Øygard ikke fikk strengere straff, mens Øygard har anket over saksbehandlingen for så vidt han er domfelt etter strl § 196. Han har begrunnet dette med at han ikke fikk føre Øygards psykiater som vitne før lagrettens avgjørelse; at påtalemyndigheten fikk føre jentas psykiatere som vitner før avgjørelsen og ved at forsvarerne ikke fikk innsyn i journalnotatene til jentas psykiatere før de vitnet. Øygard mener at dette hver for seg og samlet har medført at han ble uriktig domfelt etter strl § 196.

Begge ankene skal til behandling i Høyesteretts ankeutvalg. Det er et trangt nåløye, og de færreste ankene slipper inn til realitetsbehandling. Tillatelse i vårt tilfelle skal bare gis dersom anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett.

Hver ankegrunn skal prøves for seg. Det betyr at ankene kan slippes inn helt eller delvis.

Hvis ankeutvalget slipper inn anken over straffeutmålingen, kan Høyesterett både øke og redusere straffen som lagmannsretten har utmålt.

Dersom ankeutvalget slipper inn Øygards anke kan hver av de tre ankegrunnene medføre at domfellelsen etter strl § 196 blir opphevet. En slik opphevelse vil normalt ikke få noen virkning på andre sider av dommen - i vårt tilfelle frifinnelsen etter strl § 195. Når det gjelder anker over saksbehandling, er den klare hovedregel at opphevelse bare finner sted så langt feilen rekker og innenfor den tiltalepost som er gjort som ankegjenstand. Det er også forskjell i når en dom kan oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, der det skal mye mindre til for å oppheve en fellende dom enn en frifinnende dom. Senest i dag ble en tilsvarende problemstilling behandlet i Høyesterett, og etter påpekning fra Høyesteretts leder presiserte påtalemyndigheten sin påstand slik at den bare gjalt opphevelse av det punkt som anken gjalt. Etter straffeprosessloven § 342 kan Høyesterett ved saksbehandlingsanker bare oppheve andre punkter i saken enn de som er omfattet av anken dersom opphevelsen er til fordel for siktede. Unntak fra dette gjelder f eks hvis retten ikke har vært lovlig besatt. I så fall kan hele dommen oppheves. Men det er ikke tilfelle i denne saken.

Dersom Høyesterett opphever domfellelsen etter strl § 196 kan påtalemyndigheten fremme dette tiltalepunktet på nytt for lagmannsretten. I så fall skal ikke lagmannsretten settes med jury fordi den ikke lenger omhandler straffbare forhold med høyere enn 6 års strafferamme. Saken vil da bli avgjort i en meddomsrett som både kan frifinne eller domfelle, og vurderer bevisene helt fritt og på nytt. Straffen kan også settes både strengere og mildere enn hva lagmannsretten gjorde denne gang.

Og denne dommen kan av begge parter ankes til Høyesterett.

Men det er mere mellom himmelen og jorden enn noe annet sted. Så alt kan skje.

Desker

Midt i januar 2013 forsvinner min klient Arfan Bhatti i Afghanistan. Media har senere meldt at han skal være pågrepet av pakistansk etterretning.

Kort tid senere i januar får jeg et varsel fra datamaskinene til USAs sikkerhetsdepartement om at min visumfrie reiseadgang til USA er trukket tilbake. TV2 får kjennskap til dette via private tips. TV2 reiser i februar spørsmålet om sammenheng, og er blant annet i kontakt med den amerikanske ambassaden. Jeg ber dem unnlate å lage noe på saken da det kan gjøre det vanskeligere for klienten, og jeg ikke ønsker å kommentere det. TV2 respekterer dette.

I mars blir det offentlig kjent at en rettssak i Skien er avlyst fordi personen som er siktet for terrortrusler ikke er varslet om rettsmøtet. Det kommer frem at min kontakt med ham over Facebooks privatmeldingstjeneste ble brutt av amerikanerne ved å slette kommunikasjonsmuligheten pr mail. Dette ligger i straffesaken, og var kjent av norsk påtalemyndighet.


Elden blir æresborger av delstaten Nebraska i 2005 - en delstat som ikke tror på overvåkning av borgerne. Her sammen med viseguvernøren etter seremonien (Foto: FBI)

Den 11. juni har jeg en ettermiddagsavtale med en journalist i TV2 som skal lage et intervju om MC-kriminalitet. På tampen av intervjuet sier han at de holder på å lage en sak etter avsløringene internasjonalt om at Facebook og andre mail-, og telefontjenester avlyttes av USA, og spør om han ikke nå kan få stille meg et par spørsmål om saken fra januar. Det får han lov til, og får også med seg kopi av nøyaktig det jeg har fra Facebook så det ikke skal bli misforståelser.

En time etter ringer journalisten og sier at vaktsjefen spør om jeg har noen dokumentasjon på avlytting. Jeg svarer at jeg kun har det han fikk kopi av.

Så ser jeg på TV2 nyhetene på kvelden. Nyhetsvarsel blinker inn: «Advokat John Christian Elden mener han er overvåket av USA». Jøss tenkte jeg. Og sender straks melding til journalisten «jeg mener ikke jeg er overvåket, men at klienter som snakker med meg overvåkes, og at det får konsekvenser for datamaskinene i USA sitt forhold til meg». De skulle rette det.

Nettsaken så jeg dagen etter. Jeg visste ikke at jeg var intervjuet av TV2.no, og journalisten som intervjuet meg på TV sier at han først leste nettsaken etter at jeg leste den(!). Nettsaken endres også straks. Jeg mener eller påstår intet, men konstaterer livets tilsynelatende tilfeldigheter, men er samtidig lite begeistret over at det pågår overvåkning.

I mellomtiden har NTB laget sak på hva Elden mener. Uten å snakke med Elden. De to eneste som gjør det er Aftenposten og Dagbladet, og da blir det litt mer nyansert. Som Aftenposten siterer det jeg faktisk skrev til dem:

«Overfor Aftenposten utdyper Elden:

- Kommunikasjon med meg som advokat synes å bli overvåket, og datamaskinene til Homeland Security trakk tilbake mitt visum umiddelbart etter siste kommunikasjon med Bhatti i Afghanistan og en Skiensmann i Syria, før begge to forsvant. Livet er jo fullt av tilfeldigheter, så om dette er tilfeldig, finner sikkert USA ut av det, sier han.»

Jeg skrev for øvrig også til Aftenposten at:

«og ps: jeg er lite paranoid av natur, og anser meg som en venn av ambassaden - men svært oppgitt over at de lar datamaskiner styre deres verden»

Justisminister Grete Faremo har tatt grep og sagt Norge vil undersøke om nordmenn er overvåket av USA. Det skal bli spennende å se svaret, selv om jeg noterer meg at det i nyhetssak i dag fra ambassaden fremgår at de ikke bestrider at overvåkning finner sted.

Datamaskiner

Da datameldingen kom fra USA om at min innreise var truet, tok jeg straks dette opp med ambassaden i Oslo. Som alltid var hyggelige og behjelpelige. De foretok noen undersøkelser så langt de kunne, men måtte slukøret melde tilbake at

"We regret to inform you that the ESTA registration system is not maintained through our department (Department of State), but is maintained through the Department of Homeland Security."

Det ble presisert at dette var datastyrt, og at jeg måtte til en samtale før de kunne få ryddet opp. Hva datamaskinene reagerte på av min kommunikasjon eller mitt kontaktnett vet bare Homeland Security. Men fortsatt ingen levende mennesker der. At dataanalysene baserer seg på etterretning med både åpne og lukkede kilder er godt kjent nå. Facebook, Hotmail, Skype og kort sagt all datatrafikk som går via USA er kilder for dataetterretningen.

At Utenriksdepartementet i USA ennå - etter nesten et halvt år - ikke har greid å overstyre en egenrådig datamaskin varsler ikke om et godt samfunn. Datamaskiner er nyttige, men også farlige.  Og når de går over til å styre oss i stedet for at vi styrer dem, er det kanskje grunn til å våkne opp.

Djevelskap

DDRs siste politisjef hadde full kontroll over landets borgere. Landet kunne derfor styres med jernhånd. Ønsket om å lagre mest mulig informasjon om borgerne er ikke nytt. Dette er som klippet ut av en av STASIs håndbøker: Vi må vite mest mulig om flest mulig. Det meste vil nok vise seg unyttig, men noe vil vise seg interessant.

Den som ofrer frihet for trygghet fortjener ingen av delene. Et samfunn der man lar seg skremme på en slik måte at man må fratas sin frihet for å beskytte friheten, har tapt. Dette lærte jeg best om nettopp fra en amerikansk delstatsguvernør i Lincoln Nebraska. Han var så lei av alle påleggene fra Homeland Security i Washington at han gikk motsatt vei med tanke på sikkerhet. Han åpnet regjeringsbygningen for folket så de kunne komme inn, og det var mulig å gå opp på hans kontor og banke på. Han avsto fra sikkerhetsvakter og pansrede biler. Hvorfor? Jo. Han hadde regnet ut at dersom noen først ville ta han, hadde de 24 timer av hvert døgn. Han ville sikkert bli angrepet der han minst ventet det. Ergo måtte han ha 24 timers vakthold rundt seg og sine dersom han skulle følge de føderale ønsker. Da ville han føle seg selv i et fengsel og ha ofret hele sin frihet. Det ville han ikke. Han brukte i stedet de føderale midlene til demningssikring i delstatens rurale områder, og beholdt sin frihet.

Derfor er det grunn til å reagere mot overvåkningssamfunnet. Hvis man ikke bryr seg, er det til slutt ingen igjen til å verne om friheten og enkeltmenneskene. Da vinner staten. Og folket taper.

Og dette vil jeg kjempe mot. Hva enn det kommer fra «totalitære regimer» av DDR-typen eller fra «demokratiske regimer» av USA-typen. Det er veldig leit hvis man ikke lenger kan se forskjellene på statsformene i deres praktiske politikk overfor de menneskene de skal tjene.